Det finnes et eget sted i hjernen som kjenner igjen ansikter

Hvor god er du til å kjenne igjen ansikter? Svaret på hvem disse personene er, står nederst i artikkelen. (Illustrasjon: pathdoc)

Kavli-prisen går til tre forskere som har funnet dette stedet. 

Det er fortsatt mye forskerne ikke vet om hjernen. 

En av tingene de lette lenge etter, er hvor og hvordan hjernen gjenkjenner ansikter. 

For det er vi mennesker gode på. 

De tre amerikanske forskerne som i år får Kavlipris i nevrovitenskap, fant området for ansiktsgjenkjenning i hjernen. 

Nancy Kanwisher var først ute med å bevise at ansiktsgjenkjenning skjer i et bestemt område i hjernebarken. Det kalles det fusiforme ansiktsområdet.

Gjennombruddet kom på en pasient med elektroder i hjernen. 

Så ansikter overalt

I forbindelse med en medisinsk prosedyre fikk pasienten festet elektroder rett ved det fusiforme området, forteller Kanwisher i et intervju med Journal of Neuroscience. 

Dermed fikk forskeren mulighet til å finne ut hva som skjedde når nervecellene i dette området ble stimulert. 

– Det som skjedde da, var at han så ansikter uansett hva han så på. Han så på en ball og en boks og hadde ikke problemer med å forstå at det var en ball og en boks, men nervecellene i dette området satte ansikter på ballen og boksen, sier Kanwisher i intervjuet. 

Dette fortalte forskerne at dette området i hjernen er spesialisert i ansiktsgjenkjenning og at det gjør lite annet. 

Nancy Kanwisher har vunnet Kavliprisen i nevrovitenskap. Det betyr akademisk heder og ære, gullmedalje og 10 millioner kroner hun må dele med de to andre prisvinnerne. (Foto: Nils Lund / Kavliprize)

Viktig i lokaliseringsdebatten

Professor Christian Krog Tamnes ved forskningssenteret Promenta på Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo mener at denne forskningen er viktig for vår grunnleggende kunnskap om hvordan hjernen fungerer.

– I nevrovitenskapen har det alltid vært en drakamp mellom forskere som mener at hjernens funksjoner befinner seg på ett konkret sted, og de som mener at funksjonene er mer spredd rundt i hjernen, sier Tamnes til forskning.no.

Prisvinnernes forskning peker mot det første standpunktet: at spesifikke funksjoner befinner seg på et bestemt sted i hjernen og blir brukt til helt konkrete oppgaver.

– Derfor er funnene til prisvinnerne viktig i den store lokaliseringsdebatten i nevrovitenskapen, sier Tamnes.

Skannet apehjerner

Kanwisher brukte hjerneskanneren fMRI og utviklet metoder for å finne det fusiforme området hos mennesker. 

Disse metodene har de to andre prisvinnerne brukt i sin forskning. Winrich Freiwald og Doris Tsao har funnet området for ansiktsgjenkjenning i hjernen til  makake-aper. 

Freiwald fant ut at nervecellene i dette hjerneområdet reagerer raskere på ansikter til personer de har sett før. 

Tsao fant ut hvilke ansiktstrekk som gjør det mulig for enkeltceller å kjenne igjen ansiktet. Noen celler reagerer på håret, mens andre for eksempel på avstanden mellom øynene. 

Doris Tsao og Winrich Freiwald har bygd videre på forskningen til Nancy Kanwisher. (Foto: Nils Lund / Kavliprize)

Harry Holes kollega har superevner

– Å kjenne igjen ansikter har stor betydning for livene våre. Å ikke klare det, har store sosiale konsekvenser, sier Christian Krog Tamnes. 

Det er normal variasjon blant folk i hvor gode vi er til å kjenne igjen ansikter. Noen er spesielt gode. 

Det spiller Jo Nesbø på i sine bøker om Harry Hole. Beate Lønn, en kollega av Hole, blir presentert slik i boka Frelseren: 

«Hun har vært forsket på av hjernespesialister siden hun er et av de sjeldne tilfellene som har en fusiform gyrus som gjør at hun husker hver eneste ansikt hun har sett.»

Beate Lønn kan huske ansikter bak solbriller som passerte henne i en menneskemengde på gata for femten år siden, står det i boka Sorgenfri. 

Med sin velutviklede fusiform gyrus fakker Beate Lønn flere skurker. 

Om slike evner finnes i virkeligheten, behøver ikke forfatter Nesbø ta hensyn til. Men den vanlige varianten av evnen er viktig for oss. 

Christian Krog Tamnes forsker på hvordan hjernen til barn og ungdom utvikler seg. (Foto: UiO)

Viktig å kunne tolke ansikter

– Gjenkjennelse av ansikter og ansiktstrekk er et grunnlag for vår tolkning av andre menneskers følelsesuttrykk og intensjoner, sier Tamnes.

Prisvinnernes funn støtter også opp under hvor sosiale vi er, både menneskene og våre nære slektninger, mener han. 

Tamnes tror en spennende vei videre er å finne ut mer om hvordan dette området i hjernen er koblet med andre områder og funksjoner.

– For meg som psykolog er det interessant å se hvordan dette området er knyttet til de emosjonelle områdene i hjernen og hvordan de endrer seg gjennom livet, sier Tamnes som forsker på hjernens utvikling hos barn og ungdom.

Står mye igjen i hjernen

Nancy Kanwisher har lenge forsket på hvordan hjernen vår er organisert og hva de ulike delene av hjernen gjør. 

Neste steg er å svare på hva som akkurat hva som skjer i de ulike områdene, hvordan de er koblet til hverandre og samarbeider, og hva som er deres roller i å tolke inntrykk fra omgivelsene. Det er vanskeligere, sier hun i intervjuet med Journal of Neuroscience. 

Nå har de kommet et stykke på vei med området for ansiktsgjenkjenning, men mange av hjernens funksjoner gjenstår å finne og forstå. 

Kanwisher mener det er viktig å formidle forskningen sin. 

Barberte av seg håret for å vise fram hjernen

– Vi forskere skylder offentligheten å dele det vi lærer, særlig de av oss som jobber med hjernen. Alle er interessert i hjernen, derfor bør vi fortelle om alle de kule tingene vi finner ut, sier hun i intervjuet. 

Hun har laget en nettside som heter Nancy's Brain Talks. Der legger hun ut korte videoer om hjernen og om forskningen sin. Blant annet barberte hun av seg håret i en video og fikk tegnet de forskjellige hjerneområdene på skallen. 

Kjente du igjen ansiktene i det øverste bildet? 

Det er Erik Thorstvedt, Jens Stoltenberg,  Marie Sneve Martinussen,  Regina «Myra» Tucker, Sigrid Undset og Fredrik Solvang. 

Om du ikke klarte så mange, kan du trøste deg med et av funnene til  Winrich Freiwald. Han fant nemlig ut at vi er bedre til å kjenne igjen folk vi har møtt, enn de vi har sett på en skjerm eller bilder.