Derfor opprører klima­journalistikken mange lesere

Denne artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet - les mer.

Diskusjoner som går på hvorvidt vi skal spise kjøtt, oljedebatten og utbygging av vindmøller kan opprøre en del lesere, tror Ine Schwebs. (Foto: Foto: Terje Pedersen / NTB)

 – Noen provoseres fordi de syns det er meningsløst å ofre seg for noe de ikke tror virker, sier professor.

– For mange er dyrere bensin det som får månedsbudsjettet til å sprekke, mens andre berøres ikke av et sånt prissjokk i det hele tatt. Det er veldig forståelig at det kan oppleves urettferdig, sier Ine Schwebs.

Schwebs er journalist i VG og har skrevet masteroppgave om Nyhetskriterier i norsk klimajournalistikk. Hun har analysert kjennetegn ved klimasaker som får gode lesertall i NRK.

Vindmøller opprører

Diskusjoner som går på hvorvidt vi skal spise kjøtt, oljedebatten og utbygging av vindmøller, kan opprøre en del lesere, tror Schwebs.

– Vindmølleutbygging har markert et sterkere skille mellom klimabevegelsen og miljøbevegelsen fordi energihensynet står i direkte strid med naturhensyn, sier hun.

 I tillegg berører vindmølleutbygging i noen tilfeller urfolks rettigheter.

– Og verdiene av utbyggingen tilfaller ikke dem som blir berørt av den, sier hun.

Klimakrisen er urettferdig

– Klimajournalistikk vil alltid oppleves urettferdig, rett og slett fordi klimakrisen er urettferdig og den rammer folk ulikt, sier Andreas Ytterstad, professor ved Institutt for journalistikk og mediefag på OsloMet.

– EU-valget i juni viser at vi har svært forskjellige type lesere. Du har fornektere, en salig blanding av de som fornekter klimakrisens eksistens og de som er «responsfornektere». Altså de som provoseres av nære saker, fordi de syns det er meningsløst å ofre seg for noe som er tull eller som uansett ikke virker eller monner, sier Ytterstad.

– Leserne kan spørre hva som er poenget med vindmøller hvis regjeringen stadig åpner nye oljefelt, sier Andreas Ytterstad. (Foto: Sonja Balci)

– Og så har du de bekymrede leserne som strekker seg fra de som er mildt bekymrede til de som har klimaangst, sier Ytterstad.

Denne gruppen vil ha andre grunner til å oppleve klimajournalistikken som urettferdig.

– De kan si: Hvorfor skal jeg kjøre mindre bil hvis hele samferdselspolitikken er lagt opp til stadig mer bilkjøring? Hva er poenget med vindmøller i mitt nærområde hvis regjeringen, uansett hvem som styrer, stadig åpner for nye oljefelt?

Gode lesertall på saker om klima

Men det betyr ikke at vi ikke leser om klimaendringer. I hvert fall ifølge VG-journalist Runa Victoria Engen:

– Tidligere har det vært hyppig gjentatt at folk ikke vil lese om klima og at det får lave lesertall. Det stemmer ikke for vår del, sier Engen.

Hun peker på gode lesertall og reaksjoner på saker om klima hos VG.

Saken om klimaendringer i Norge «Slik endres Norge. Sjekk din kommune» var den mest leste saken hos VG i 2023.

– Det er rett at det eksisterer en mye om at klimasaker ikke leses. Og det er, som Engen sier, usant at vi ikke leser klimasaker. Sakene leses forskjellig av ulike lesere, men de store forseggjorte sakene om klima og de såkalte «negative» sakene leses av svært mange, sier Andreas Ytterstad.

Hva skal til for at vi leser klimasaker?

– Det er ikke lett å visualisere klimaendringer, og det krever ressurser og kreativitet, sier Schwebs.

Han har et eksemel på en klimasak fra NRKs som har fungert godt. Den har tittelen «Blålys for havet».

– Det er en visuelt påkostet og interaktiv reportasje der leseren får bli med under havoverflaten når en hvalberger redder en knølhval som er i ferd med å kveles av et tau, sier Schwebs.

Hun tror denne artikkelen fungerer godt fordi den bringer leseren nærmere situasjonen gjennom bilder, film og god historiefortelling.

– Artikkelen lykkes også med å gi håp til leseren, noe vi vet at publikum ofte savner i store og vanskelige saker der løsningene føles umulige, sier hun.

Vi ønsker helst små biter av det store bildet

– Det har vært skrevet mange artikler som oppsummerer innhold i rapporter, om generell temperaturøkning, havnivåstigning, tørke og vannmangel, migrasjon, hetebølger og skogbranner - i alle verdensdeler, i samme artikkel, sier VG-journalist Runa Victoria Engen.

 Dette fungerer ikke like godt som når journalistene fokuserer på mindre deler av det store bildet og bringer klima nærmere leseren.

 – Vi må fortelle om det som føles nært for leseren. I min erfaring kan lesere henge med på ganske lange historier og sette seg inn i små detaljer så lenge temaet det handler om, er tydelig og avgrenset, sier Engen.

– Vi trenger mer nærhet, men også det store bildet

Professor Andreas Ytterstad mener også det er behov for nærhet i klimajournalistikken. Men han ser også et behov for å forstå sammenhengene mellom det nære og det globale.

– Det heter jo global, og ikke lokal, oppvarming, sier han.

Hva skal til for å lykkes med klimajournalistikk?

– Det er viktig å lage mange forskjellige typer journalistikk, samtidig som journalistene tematiserer behovet for en rettferdig, rask, og effektiv omstilling av våre samfunn. Hvorvidt klimajournalister bestemmer seg for å være konstruktive eller kritiske, er sekundært for meg. Det viktige å forstå er at leserne, som våre samfunn, står i en klimakamp vi er i ferd med å tape, sier Ytterstad.

Saker om ekstremvær engasjerer mange. (Foto: Ole Martin Wold / NTB)

Fortsatt mange som tviler

Runa Victoria Engen sier også at sakene har gått fra å omtale klimaendringer som noe som skjer i fremtiden, til å fortelle om noe som pågår nå eller som allerede har skjedd.

– Det er fortsatt ganske mange tilbakemeldinger etter publisering av artikler, både i sosiale medier og direkte til meg som journalist, der lesere er skeptiske til at klimaendringer er ekte, eller til at det bør føre til endringer, sier hun.

Leserne er klimatrøtte

– Mitt inntrykk er at folk flest har mye høyere bevissthet og mer kunnskap enn for bare fem til ti år siden. Men det er fremdeles et tema mange av oss unngår fordi det er ubehagelig. Dette har jo til og med fått et eget ord – klimavegring eller klimatrøtthet, sier Ine Julia Schwebs.

– Når denne klimatrøttheten oppstår, tror jeg ofte vi må sette inn noen ekstra grep for å vekke interessen igjen. Fortellerteknikker er et slikt grep – du blir dratt inn i en historie og blir presentert for fakta på en ny måte, forklarer hun.

– Kanskje virker det da ikke like håpløst som det gjør når det er store overskrifter om enda en temperaturrekord på verdensbasis, skogbrannkrise eller flom, sier hun.

Referanse: 

Ine Schwebs: Nyhetskriterier i norsk klimajournalistikk – En eksplorerende studie. Masteroppgave, OsloMet, 2023.