Den beste gaven Erna og Jonas kan gi etterfølgerne, er en tung start

5 months ago 30

Her kommer et tips til alle med en ambisjon om å bli partileder: Ta over på et bunnpunkt. Vær gjerne litt upopulær i starten. Sørg for å få heftig motstand og trøbbel de første par årene.

Hvis ikke, ser historien om ditt lederskap fort ut slik den gjør for Jonas Gahr Støre: Litt urettferdig sørgelig.

Han var trolig Norges mest populære politiker da han tok over etter Jens Stoltenberg. Han kom lett til ledervervet.

De første månedene var glade dager. Vinteren 2015 sa over 40 prosent av det norske folk at de ville stemme Ap.

Siden har det gått nedover. Oppslutningen er halvert. Det er den kjipe sannheten.

Det er kanskje en noe urettferdig historie, for ha kunne vel Støre for at han var så populær og at Stoltenberg stakk da Ap red på en bølgetopp?

For 20 (!!) år siden fikk Erna Solberg en bedre start, i form av en riktig dårlig en. I likhet med Trygve Slagsvold Vedum i Sp, tidligere SV-leder Audun Lysbakken og for så vidt Jens Stoltenberg i Ap. De måtte samle partiet, og deretter sakte bygge seg opp.

Da Solberg tok over etter Jan Petersen i 2004, var hun direkte uønsket av store deler av partiet. Det gikk heller ikke særskilt bra de første årene. Bunnen nådde Høyre i 2009. Den styggeste målingen var på 10-tallet, men i valget karret de seg opp til 17 prosent.

Når det nå snakkes om at Frp kan blir større enn Høyre, så kan vi trygt si at der har vi vært før.

Siden har det gått opp og ned, men det er ingen tvil om at Solberg har tatt partiet til nye høyder.

En ting er at en tung start ser så mye bedre ut når historien skal fortelles i etterkant. Men det har en annen fordel: Den seige jobben med å samle laget etter en tøff lederstrid gir et solid fundament.

Når en partileder lykkes med å løfte partiet prosent for prosent, gir det tro og håp. Det får en selvforsterkende, positiv effekt.

Å motvirke et fall blir bare ikke det samme.

Bakgrunnen for at Støre hadde nesten halve folket i ryggen den vinteren i 2015, handlet lite om det han selv gjorde. Regjeringen var blåblå, og den var upopulær. Den hadde vridd politikken godt til høyre på kort tid. For mye for mange velgeres smak.

Er det mulig å se en parallell her, kanskje?

Ap og Sp har kjørt på med reverseringer og økte skatter og tatt en krapp distriktsvennlig venstresving i sak etter sak.

Høyre har kunnet flyte.

Støre og Solberg har i grunn opplevd mye av det samme. Og de har noen egenskaper til felles.

De er har søkt makt, fått makt og de bruker den.

Det er ikke noe galt i det. De som styrer landet, må ha evnen til å ta beslutninger som påvirkere hele befolkningen. De må tåle å ha folk mot seg.

De står til ansvar for velgerne, og det betyr at de må få gjennomført politikken de ble valgt på. Noen ganger betyr det å tåle at egen og partiets popularitet faller.

De har begge en særegen evne til å tåle endeløst med motstand. Og til å ikke gi seg, selv når muligheten byr seg. De er også folk som ikke uten videre gir slipp på makten.

Det er bra for dem som ga dem sin stemme.

Stakkars Støre, hører jeg innimellom folk si. Det er da voldsomt så mange statsråder som roter det til. Eller, han har vært uheldig med krisene. Pandemien, som Solberg fikk, var så mye mer samlende enn strømkrise og prisvekst.

Jo da. Det er kanskje noe i det.

Men man kan ikke synes synd på landets mektigste mann fordi han har en tøff jobb. Som partileder eier han også den nedadgående kurven til partiet.

Nå er kanskje også Høyre i ferd med å miste oppdriften.

De to mest markante skikkelsene i norsk politikk er sånn sett i gang med å berede grunnen for sine etterfølgere. I begge partier kan nestemann få det perfekte utgangspunkt som partileder: En skikkelig tung start.