«Christian» ble «groomet» av naboen: – Var redd for å ikke bli trodd

Vinteren er på vei til å gi slipp i Oslo. «Christian» er sliten etter et langt skift på jobb.

Han låser seg inn i leiligheten der han bor. Gleder seg til å synke ned i sofaen.

Men i det han har kommet innenfor døra, ser han to mørke skikkelser foran seg.

En av dem kommer nærmere og griper etter ham.

«Hva faen er dette?» tenker Christian.

I det han skal til å reagere, ser han bokstavene på mannens bryst lyse i store bokstaver.

Politi.

De vil avhøre ham på stedet.

Gradvis går det opp for ham at de mørke hemmelighetene han har båret på i seks år, ikke lenger er hemmelige.

Overgriperen hans er tatt.

Naboen ble overgriper

Christian, som egentlig har et annet navn, bor ikke lenger i Oslo.

Når NRK møter 22-åringen i en annen by på Østlandet, har det gått to år siden politiet stod ventende på ham innenfor døra.

To år siden han, først motvillig, fortalte noen om overgrepene for første gang.

Livet har på mange måter gått videre. Og føles ofte bra.

Helt til de vonde minnene dukker opp igjen.

– Det er tanker og bilder man ikke klarer å bli kvitt.

Men selv om sårene ennå ikke er leget, føler han seg klar for å dele sin historie.

– For å hjelpe andre. Som kan sitte i den samme fella som jeg gjorde.

Det startet da han var 14 år.

Christians familie akkurat hadde flyttet til Oslo fra en annen kant av landet.

En dag var han ute på luftetur med hunden og familien i nabolaget.

Det samme var overgriperen.

– Det var egentlig en helt normal person som du ser på gata. Du ser ikke at det er noe forskrudd med dem.

Familien og naboen fikk raskt en god tone.

Da foreldrene skulle på en bursdagsfest, avtalte de at Christian kunne ringe naboen hvis han skulle trenge hjelp til noe.

Den samme kvelden dukket naboen opp uanmeldt på døra hans.

Det første overgrepet fant sted.

Og de skulle fortsette i flere år.

Var redd for å ikke bli trodd

I dag sier 22-åringen at han ikke forstod hva som skjedde.

Han var sårbar. Kranglet ofte med foreldrene. Og trengte et fristed.

For å få Christian til å tilbringe mest mulig tid hjemme hos seg, kjøpte naboen en gaming-PC til 30.000 kroner.

Ga ham et bankkort. En nøkkel til leiligheten sin.

Christian mener at ikke bare han, men også foreldrene, ble «groomet» av overgriperen.

Familien fikk dyre klokker. En ferietur.

Og da hunden deres døde, kjøpte naboen en ny. På dagen.

Christian vet egentlig at det ikke er han som har noe å skamme seg over.

Likevel kan følelsen fortsatt dukke opp.

Han tror den bidro til at han holdt overgrepene skjult.

– Det jeg var mest redd for, var å ikke bli trodd.

Flere oppsøker hjelp

Anne Cathrin Oppegaard er leder ved støttesenteret for kriminalitetsutsatte i Oslo.

Hun kjenner seg igjen i at skamfølelsen kan hindre mange, kanskje spesielt unge menn, i å oppsøke hjelp.

– Unge gutter er jo egentlig veldig vanskelig å nå inn til, uansett hva det er. De er jo lukket. Og mange tenker at de ikke trenger hjelp.

De siste årene har støttesentrene, som er et lavterskeltilbud hos politiet, hatt en stor økning i antall brukere.

Den samme trenden er synlig i hele landet.

Alle over 16 år som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, vold, hatkriminalitet eller andre krenkelser, kan få hjelp ved støttesentrene.

Til å anmelde, bli veiledet gjennom en straffesak eller til å søke om voldsoffererstatning.

Andre trenger bare noen å prate med.

Dagen etter at politiet dukket opp i leiligheten, fikk Christian en telefon fra senteret.

– Jeg har alltid tenkt at politiet arresterer og etterforsker. That's it. Ikke at de også er der for å hjelpe deg igjennom prosesser, sier Christian.

For ham var det gull verdt å bli veiledet gjennom straffesaken.

Det han gruet seg mest til, var å se overgriperen i rettssalen. Og til å høre ham lyve.

Fra tiltalebenken sa overgriperen at han hadde forsøkt å støtte Christian, og gitt ham og familien gaver, men at ingenting mer hadde skjedd.

– Jeg hadde mest lyst til å fly over benken og kakke til ham.

Ventetiden etter rettssaken føltes uutholdelig lang.

Men overgriperen ble dømt.

I dommen skriver påtalemyndigheten at overgriperen frarøvet Christian viktige deler av hans ungdomstid.

De mener overgriperen, som Christians nærmeste tillitsperson, grovt utnyttet tilliten Christian hadde til ham i en krevende periode.

Og makten overgriperen hadde over ham, skulle fortsette inn i voksenlivet.

Flyttet inn hos overgriperen

Vi er tilbake til før Christian flyttet inn i leiligheten der politiet stod ventende i mørket.

Tilbake til da han fortsatt bodde hos foreldrene sine.

Det var turbulent. Han kranglet ofte med foreldrene. Var redd for faren sin.

Og da han var 17 år, ble han bedt om å flytte ut.

Plutselig stod han på bar bakke. Ingen jobb. Ingen penger.

Og kun ett sted å gå.

Hjem til overgriperen.

– Da måtte jeg bare få det til å funke der nede, sier Christian.

Det kan være vanskelig å forstå hvorfor han oppsøkte overgriperen.

Også for Christian selv.

Men han var fanget i et avhengighetsforhold.

Og hadde blitt manipulert til å utvikle «farsfigurkjærlighet» for overgriperen, ifølge dommen.

– Jeg var en unge på den tida, sier Christian.

Overgriperen var 32 år eldre.

Christian sier at de fleste dagene etter at han flyttet inn, gikk greit.

I hvert fall de dagene han fikk være i fred.

Og de dagene overgriperen forsøkte å nærme seg ham, slo han tilbake.

Christian hadde blitt eldre. Begynt å se ut som en voksen mann.

– Da begynte han å forgripe seg på andre, sier Christian.

Avslørt ved en tilfeldighet

Politiet mistenker at flere barn har blitt utsatt for overgrep av Christians nabo.

Da han ble dømt for overgrepene mot Christian, ble han også dømt for overgrep mot en annen gutt.

En 14-åring han hadde funnet over nettet.

Overgrepet skal ha funnet sted på et hotellrom, på en annen kant av landet.

Det ble avslørt ved en tilfeldighet.

For da gutten var på vei ut av hotellet, stod en voksen som kjente ham i resepsjonen.

Hun forstod at noe var galt.

Gutten nektet først å fortelle hva som hadde skjedd.

Men etter noen dager åpnet han seg.

Og da politiet begynte å nøste i saken, oppdaget de at overgriperen hadde en ung mann boende hjemme hos seg.

Christian.

Leiligheten der politiet stod ventende i mørket, var overgriperen sin.

Politiet hadde begynt etterforskningen i skjul.

Leiligheten var allerede ransaket. Bevismateriale samlet inn. Og overgriperen pågrepet.

– Da det gikk opp for meg, tenkte jeg bare: Oh, shit.

Først ble Christian sjokkert og redd.

Så ble han overveldet av lettelse.

– Nå er det ferdig, liksom.

1 år og 9 måneder

Det har gått nesten ett år siden overgriperen ble dømt.

Men Christian skulle ønske at fengselsstraffen ble strengere enn 1 år og 9 måneder.

For snart er han ute igjen.

Christian tenker ofte på hva som kan skje hvis de passerer hverandre på gata.

Han vet hva han har lyst til å gjøre.

Slå til ham.

– En del av meg håper at jeg ikke treffer på ham og ikke trenger å ha noe med ham å gjøre, sier Christian.

Det kan gå flere uker uten at han tenker på overgrepene.

Men plutselig våkner minnene til live igjen.

Og med minnene kommer skammen.

Sinnet. Spenningene.

Følelsene kan bli så sterke, at det kjennes ut som at de tar over hele kroppen.

Ofte gruer han seg til å legge seg, fordi han vet hva som kan vente ham i drømmene.

Hvis han i det hele tatt klarer å sove.

– Det var først etter at jeg pratet med politiet og støttesenteret at jeg begynte å innse alt som hadde skjedd, sier Christian.

Foreløpig har han slått fra seg tanken om å gå til en psykolog.

– For når skal man dra, og når skal man ikke dra?

Noen å snakke med

– Hvis man sliter over et visst nivå, over lengre tid, så er behandling riktig, sier Helene Flood Aakvag.

Hun er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Ifølge henne er mye av det Christian beskriver, typiske posttraumatiske reaksjoner etter at man har blitt utsatt for vold eller overgrep.

For noen kan profesjonell hjelp være både nødvendig og livsviktig.

Hvis ikke kan plagene bli langvarige, eller i verste fall livsvarige, ifølge forskeren.

– Men det finnes psykologisk behandling. Man kan bli bra igjen.

Det er ikke alle som trenger å oppsøke profesjonell hjelp.

Noen klarer seg uten, med støtte fra venner og familie.

Men en del mangler et godt sosialt nettverk.

Og mange bærer på det som har skjedd i stillhet, fordi de skammer seg.

Derfor kalles skam ofte for taushetens følelse.

Forskeren sier at det heller ikke er sånn at alle trenger å få vite om det som har skjedd.

– Men å fortelle om det til noen man stoler på, er ofte en del av det å få det bedre.

En å støtte seg på

Etter rettssaken har Christian hatt minimal kontakt med familien.

Han har ikke følt at han har fått den støtten han trenger.

Heldigvis har Christian gode kompiser han kan prate med.

Han har aldri hatt lett for å prate om følelser. Men han prøver.

Dessuten har han funnet en han føler forstår ham.

– Det var et jævlig dårlig tidspunkt å møte henne på. Jeg fikk beskjed av en kompis om at jeg burde prøve å møte noen folk. Så da ble det Tinder da.

Han smiler.

Den første daten gikk bra.

Og selv om de ble litt vel fulle på den andre daten, sa det klaff.

Nå har de vært sammen i et år.

Hun har fått vite alt.

Hun er der for ham. Lytter. Og viser at hun setter pris på ham.

Men ikke alle dagene har vært gode.

For noen dager dukker skammen, og alt som følger med den, opp fra dvalen.

– Da spør jeg: «hvorfor vil du være her», liksom?

– Hva svarer hun da?

– Hun sier at hun er glad i meg. Og at hun ikke bryr seg om fortiden. Hun vil bygge fremover.