Arbeidsgiverne løper fra sine egne løfter

En rettferdig sykelønnsordning har vært et grunnleggende prinsipp i et anstendig norsk arbeidsliv i flere tiår. NHO har faktisk vært med på dette. Nå prøver de å vri seg unna denne arven.

Kine Asper Vistnes

LO-leder

LOs leder Kine Asper Vistnes mener NHO, her ved administrerende direktør Ole Erik Almlid, vil forbeholde gode sykelønnsordninger for dem som allerede har mest. Foto: Lars Martin Hunstad / E24

Retten til full lønn under sykdom vokste frem gjennom tariffavtalene, fremforhandlet mellom LO og arbeidsgiversiden. Allerede før krigen hadde flere tariffavtaler dette på plass.

Så, i 1956 inngikk LO og N.A.F. (forløperen til NHO), avtale om dagpenger under sykdom ved tariffoppgjøret i 1956.

Det var staten ved Rikstrygdeverket, datidens Nav, som administrerte avtalen.

Slik tenkte arbeidsgiverne for 70 år siden! Målet var tydelig: å utjevne forskjeller mellom arbeidere og funksjonærer, sikre verdighet og trygghet under sykdom og like rettigheter for alle som lever av arbeidet sitt.

Ti år senere ble LO og N.A.F. enige om at det ikke var grunnlag for å forskjellsbehandle arbeidere og funksjonærer når det gjaldt lønn under fravær som skyldtes sykdom.

Det er tradisjon for å løfte velferdsspørsmål gjennom tariffavtalene.

I 1978 ble sykelønna løftet opp på nasjonalt nivå. Stortinget vedtok det som allerede var en etablert norm i store deler av arbeidslivet: 100 prosent lønn under sykdom fra første dag, uten karensdager.

Det ble en rettighet for alle som skulle utjevne forskjeller og gi trygghet.

Sykdom rammer skjevt. Det er ikke topplederne med millionlønn og fleksible kontorjobber som må ta de tyngste belastningene når ordninger svekkes.

Det er de med minst fra før: de som står i fysisk krevende jobber, de som har lav lønn og de som ikke har det sikkerhetsnettet direktørene på Majorstua tar for gitt.

Historien viser også hva som skjer når ytelsene kuttes. Når karensdager innføres eller kompensasjonen svekkes, er det ikke slik at sykdommen forsvinner.

I stedet flyttes kostnadene over på dem som har minst handlingsrom. Folk går på jobb når de burde vært hjemme. De bruker feriedager for å dekke sykdom.

Er det et slikt arbeidsliv vi vil ha?

Spørsmålet er hvem som skal bære risikoen ved sykdom: lavtlønte renholdere eller arbeidsgivere med både ressurser og ansvar for arbeidsforholdene som påvirker sykefraværet?

Det mest påfallende er at NHO selv burde kjenne denne historien bedre enn de fleste. De var med på å bygge ordningen, sammen med fagbevegelsen.

De har i tiår vært enige om at en god sykelønn bidrar til stabilitet, produktivitet og tillit i arbeidslivet. De har inngått avtaler som sikrer forskuttering av sykepenger og bedre ordninger enn loven også i egne medlemsbedrifter.

Det er nemlig slik at veldig mange tariffavtaler allerede har de ordningene som NHO nå kjemper med nebb og klør imot.

Når de lavtlønte krever de samme rettighetene som andre allerede har, da blir det plutselig «urimelig», «for dyrt» eller «systemforstyrrende».

Når servitører, renholdere og hotellansatte ber om samme trygghet som funksjonærer og ledere, møter de motstand.

Det er vanskelig å tolke det som annet enn en vilje til å forbeholde gode ordninger for dem som allerede har mest.

Den norske modellen bygger på et enkelt prinsipp: Rettigheter og velferdsordninger utvikles i fellesskap og løftes i lag. Det som først vinnes i tariffavtaler, blir etter hvert standard for alle.

Slik fikk vi blant annet bedre permisjonsordninger, pensjonsordninger og sykelønn. Når NHO nå går i front for å svekke eller forskjellsbehandle denne ordningen, bryter de med et langt og godt prinsipp i norsk arbeidsliv.

Samtidig er det verdt å minne NHO på at dette ikke bare handler om historie, men også om hva de selv har forpliktet seg til i nyere tid.

I tariffoppgjøret i 2016 ble det slått fast at partene skulle arbeide for forskuttering av sykepenger og at arbeidstagere ikke skulle forskjellsbehandles.

I 2020 ble dette ytterligere skjerpet: bedriftene har ikke adgang til å forskjellsbehandle arbeidstagere når det gjelder forskuttering av sykepenger.

Likevel er det nettopp dette vi nå ser: forsøk på å åpne for forskjeller og å svekke tryggheten for noen, men ikke for alle.

Det er vanskelig å ikke forstå det som noe annet enn et brudd med historien og med egne forpliktelser.

For spørsmålet i bunn er fortsatt det samme som før: Skal trygghet ved sykdom være en rettighet for alle eller et gode for dem som har mest?

Vi mener tida er overmoden for at NHO skal stå opp for gamle prinsipper vi tidligere har forhandlet oss frem til.