Å være i oppdagelsesmodus

<-LARS SCHWED NYGÅRD

forfatter og kommunikasjonsrådgiver

Nå skal jeg si noe litt ekkelt:

Jeg har en helt fantastisk evne til å få folk til å like meg.

(Bortsett fra deg, da. Men du tilhører mindretallet.)

Jeg har hatt den evnen nesten så lenge jeg kan huske. Moren min forteller at hun en gang kikket ut av vinduet i blokken vår i Ski for å se hvordan det gikk med meg på lekeplassen.

Hun forventet vel at jeg skulle fomle rundt på klatrestativet eller i sandkassen eller noe, men isteden så hun meg sitte på gresset med alle de andre barna i ring rundt meg, og de lo og hoiet mens jeg satt der og fortalte et eller annet som de tydeligvis likte å høre.

Søtt, ikke sant?

Tja.

Med årene har jeg vel skjønt litt mer om hvor det der kom fra, den evnen til å få folk til å like meg. Jeg tror nitti prosent at den best kan forstås som en overlevelsesmekanisme.

Jeg ble født med cerebral parese. En mild variant, heldigvis; høyresiden min har bare ikke helt den samme styrken og førligheten som venstresiden min.

Men jeg husker at CP-en alltid fikk meg til å føle meg fysisk underlegen, som om hvem som helst når som helst kunne banke meg opp. Jeg kunne ikke bruke kroppen min til å forsvare meg (trodde jeg, i hvert fall), så isteden brukte jeg personligheten min.

Gjorde meg til venn med alle.

Les også: LES OGSÅ: Dagfinn, kom tilbake!

Det fungerte greit på lekeplassen, mindre greit i skolegården. Hvorfor vet jeg ikke helt. Alt føltes liksom bare trangere og mer ampert, og det gikk altfor mange unger der til at jeg kunne sjarmere dem alle. Men overlevelsesstrategien min hadde nok satt seg fast i nervesystemet allerede, og –

Nei. Vent litt. Nå skjer det noe rart her.

Jeg trodde jeg skulle skrive noe om at jeg ble mobbet og fikk litt bank på barneskolen, men jeg klarer ikke å komme på et eneste tilfelle av noe sånt.

Litt erting og noen kjipe kommentarer, kanskje, men den eneste volden jeg kan huske, sto jeg for selv.

Jeg husker at jeg gikk løs på noen gutter som hadde nappet luen mi, redd og fortvilet og desperat. Og jeg husker at en annen gutt en gang sneiet øret mitt med en snøball og jeg ble redd og rasende og løp etter ham og taklet ham ned i en snøfonn og satte meg på ryggen hans og deljet løs på bakhodet hans.

Herregud. Den snøfonnen reddet oss begge.

Så, ja. Volden sto jeg for selv. Men jeg har nok ikke tenkt på den like mye som jeg har tenkt på frykten jeg levde med de årene.

Hm.

Men i hvert fall: Overlevelsesstrategien min hadde nok satt seg fast i nervesystemet allerede, og den tjente meg godt opp gjennom oppveksten og skolegangen og studietiden og karrieren og utelivet.

Og den har jo tjent meg godt, bare se på alle dere. Tenk hvis jeg hadde landet på en annen strategi? Å gjemme meg bort, for eksempel? Hvordan hadde livet mitt sett ut da?

Strategier, ja. Hvis du har lest et par av tekstene mine her, så aner du kanskje at det ligger en strategi bak det jeg skriver nå også.

Jeg skriver det jeg skriver i et forsøk på å hjelpe folk å slå rot i livene sine og vokse, og jeg har kommet fram til at jeg best kan gjøre det ikke ved å fortelle noen hva de skal tro og føle og gjøre, men ved å fortelle om meg selv.

Men det å bare skrive om meg selv, gjør det litt vanskelig å skrive om generasjon Z, som jeg egentlig planla å gjøre her.

For jeg leste nylig boken «The Anxious Generation» av Jonathan Haidt. Hvis du ikke har lest den ennå, så handler den om nettopp generasjon Z og hvorfor Haidt mener at den generasjonen har blitt frarøvet erfaringer alle barn trenger for å ha en sunn oppvekst.

Årsakene: De har blitt overbeskyttet i den virkelige verden og underbeskyttet i den digitale. Helikopterforeldre og voksenregler på lekeplassen, skjermavhengighet og netthat på barnerommet. En telefonbasert barndom, i motsetning til en basert på lek.

Les også: GJERNE OGSÅ DENNE: Ett år uten smarttelefon!

En venninne av meg som tilhører generasjon Z, fortalte meg litt om hvordan hun selv så på Haidts observasjoner og konklusjoner.

Selv har hun høy skjermbevissthet og god selvkontroll, og hun inspirerte meg nylig til endelig å skru av fargene på mobilen min (tro meg: verden blir virkeligere da).

Men hennes jevnaldrende, sier hun, har det stort sett ikke sånn i det hele tatt. Broren hennes, for eksempel. «Han kan liksom ikke snakke til meg uten en telefon mellom oss. Det gjør meg veldig trist.»

Sånt svir mer enn en snøball mot øret.

Herregud. Hvordan skal jeg kunne skrive noe fornuftig om gen Z? Jeg har jo fylt femti, for fillern. Jeg har jo ikke vokst opp sånn som de har gjort.

Men hva om jeg hadde det?

Hva om Steve Jobs hadde sluppet iPhonen sin ikke i 2007, men i 1983? Og Instagram hadde kommet i 1986, og jeg hadde fylt tolv og hele verden og dens reklamebudsjetter plutselig kom blæstende ufiltrert og uregulert rett inn i hjernen min?

Hvordan hadde livet mitt sett ut da? Hvor mange mennesker hadde jeg måttet få til å like meg? Hvor optimalisert og medhårs måtte jeg ha fremstått for å døyve den helvetes mobbeangsten?

Og hva om foreldrene mine hadde levd under det allestedsnærværende, Silicon Valley-induserte presset for å redusere både deres og mitt liv til data som appene mine kunne bruke til å holde meg avhengig og (til glede for gamle lesere) gjøre meg til en melkeku for oppmerksomhetsindustrien?

Hadde jeg i det hele tatt klart å se noen i øynene? Hadde jeg noen gang tatt en sjanse? Lest en bok? Lest Haidt sin bok og begynt å skjønne hva som egentlig skjedde med meg?

Neppe.

Haidt bruker begrepene «discover mode» og «defend mode» for å beskrive to grunnleggende tilstander i et nervesystem.

I discover mode føler vi oss trygge, rolige, selvsikre og nysgjerrige, og vi går ut i verden med vidåpne øyne og hjerter.

I defend mode føler vi oss truet, engstelige, utilstrekkelige og defensive, og vi gjemmer oss fra verden med piggene ute og mistenksomhet bak hver tanke.

Vi skifter alle mellom de to tilstandene avhengig av situasjonen vi befinner oss i, men en av dem vil som regel dominere. Løven befinner seg som oftest i discover mode, antilopen i defend. Sånn har de holdt seg i live gjennom generasjoner.

For å utvikle discover mode, sier Haidt, må vi ha bøttevis med fri lek mens vi vokser opp, og en relativt trygg tilhørighet til en gruppe.

Bare sånn kan vi lære oss å fungere i den fysiske verden, ta sjanser, løse problemer, finne ut av uenigheter og tro på vår egen evne til å klare oss.

Blir vi frarøvet de erfaringene der, vil nervesystemet vårt sitte fast i defend mode. Vi vil oppleve alt som farlig, og vi vil gjøre det resten av livet. Og akkurat det skjer når vi blir overbeskyttet i den virkelige verden og underbeskyttet i den digitale.

Hadde det skjedd med meg, hadde jeg nok blitt en ganske annen enn den Lars-en du kjenner i dag.

For selv om jeg skalv rundt inni meg på lekeplassen i Ski, så lekte jeg der uten at foreldrene mine eller noen andre voksne måtte passe på. Og den mest invaderende teknologien jeg hadde, het Donkey Kong på Game & Watch.

Kanskje det hadde noe med denne forsvarsmekanismen min å gjøre? At den ble som den ble? Det slår meg nå – og jeg har ikke riktig tenkt på det sånn før – at den forsvarsmekanismen på en måte handlet om å leve i defend mode ved å kle meg ut i discover mode. Og de to modusene har slitt i meg nesten hele livet gjennom.

Høh.

Så hvem hadde jeg blitt, da, om jeg ikke hadde en (i hvert fall delvis) falsk discover mode å gjemme meg bak? Som paradoksalt nok tvang meg inn i utallige situasjoner som jeg egentlig ikke turte å møte?

Hadde jeg følt meg så uspiselig lykkelig som jeg har gjort det siste halvåret?

Neppe. Jeg tror femogfemti prosent at jeg hadde ligget under torven. Hadde jeg ikke det, hadde jeg lagt min forkrøplede sjel i å fremstå mest mulig lik de jeg trodde jeg ville trenge for å beskytte meg.

Jeg hadde ikke møtt en tiendedel av de beste menneskene jeg har møtt, hadde ikke reist til noen av de mest fremmede stedene jeg har reist, hadde ikke lest en prosent av de viktigste bøkene jeg har lest.

Som Haidts. Som Lena Lindgrens «Ekko». Som Johann Haris «Lost Connections». Som Robert Anton Wilsons «Prometheus Rising». Som René Girards «The Scapegoat».

Og siden jeg ikke hadde lest Girard, hadde jeg ikke kjent til mimesis. Og siden jeg ikke hadde kjent til mimesis, hadde jeg ikke evnet å skille mine egne ønsker fra alle andres, og jeg hadde kanalisert all min frykt og aggresjon mot dertil egnede syndebukker, sikkert mest på nett.

Og jeg hadde følt meg hundre prosent sikker på at de fortjente all vreden jeg slengte mot dem. Forbanna drittfolk brenn i helvete hvordan våger de.

Og før eller siden ville jeg deljet løs uten noen snøfonn til å dempe slagene.

Girards teori om mimesis og syndebukkmekanismen går omtrent som følger:

1) For å overleve, lærer vi i spedbarnsalderen å herme etter andre. Og vi hermer spesielt etter det vi ser at andre higer etter. Vi ønsker ting fordi andre ønsker dem, eller har dem. Dette kaller Girard «mimetisk begjær».

2) Men når jeg ønsker det samme som noen andre, havner jeg med en gang i konkurranse med dem. Vi ønsker oss det samme, eller jeg ønsker meg noe de allerede har. Sjalusien og misunnelsen setter inn, og vi har det neste trinnet i Girards teori: «mimetisk rivalisering».

3) Men når alle går rundt og begjærer det alle rundt dem begjærer, blir det evig høysesong for misunnelse, sjalusi, irritasjon og aggresjon. Og jo tettere på hverandre folk lever, jo mer de får hverandre opp i trynet, desto mer av alt dette agget bygger de opp. Samfunnet koker, og om ikke noe skjer med all aggresjonen, vil samfunnet eksplodere. Girard kaller dette «mimetisk krise».

4) Men vi lever jo i dag i samfunn som ikke har eksplodert (ennå), samfunn som har utviklet seg i tusener av år. Hvordan kan det ha seg?

Jo, mener Girard, det kan ha seg fordi vi har utviklet en sosialpsykologisk mekanisme som har til oppgave å kanalisere alt vårt mimetiske hat bort fra hverandre og inn i noen som vi klarer å overbevise hverandre om at fortjener det til fulle.

Historien flommer over av eksempler, akkurat som feeden min, og du får dessverre null poeng for å gjette at Girard kaller dette «syndebukkmekanismen».

Jeg har skrevet om den før, og jeg kommer til å skrive om den igjen. For jeg tror åtteogåtti prosent at samfunnet vårt kommer til å rive seg i filler med mindre vi lærer oss å forstå mimesis og syndebukkmekanismen.

Og jeg tror det blir mer prekært for hver eneste «oppdatering» Silicon Valley ruller ut i telefonene våre og nervesystemene våre.

For jeg tror femognitti prosent at forfatter Lena Lindgren har rett i at sosiale medier fungerer som verdenshistoriens mest intense mimesiskatalysator.

De presser våre virtuelle neser så langt oppi hverandres virtuelle bakender at denne posten egentlig burde ha 18-årsgrense, og hele Girards mimesisteori utspiller seg i turbofart og megaskala.

Jeg kjenner meg igjen i det. Fy faen, som folk har gravd seg inn i hjernebarken min gjennom Twitter, Facebook og Instagram, og så forbanna irritert og utilstrekkelig jeg har følt meg, og så ufattelig befriende og betryggende det har føltes å øse ut min frykt og min helvetesild over noen som har gjort eller sagt eller blitt beskyldt for noe som jeg og alle avatarene rundt meg overbeviste hverandre om at aldri kunne tilgis.

Og så utrolig kort den friheten og den tryggheten har vart. Og så grunn den har føltes.

Men nå har jeg lest Girard, og jeg har lest om veiene ut av mimesis. For de finnes, og jeg kjenner dem igjen fra et utall andre perspektiver på og innfallsvinkler til verden.

Og jeg leste jo Girard og Hari og Wilson og Lindgren og Haidt, og jeg reiste til de fremmede stedene, og jeg møtte de beste menneskene, og jeg føler meg faktisk i dag helt ekkelt, jævlig, uspiselig lykkelig, spesielt med tanke på all grusomheten som utspiller seg rundt oss.

Jeg vet ikke riktig hva det sier om meg, men det vet kanskje du.

Jeg føler meg i hvert fall lykkelig. For nå går det stort sett i discover mode her, og jeg kjenner og jeg vet at hele verden og alle dere som jeg omgir meg med, sitter på så ufattelig mye stort å oppdage.

Det håper jeg med hele min sjel at min kloke generasjon Z-venninnes bror en gang også vil føle.

Og alle som kommer etter ham, og alle som ikke har annet valg enn å føle kun det motsatte akkurat nå.

Det å leve i discover mode har revet kamuflasjen av meningen med livet mitt, og den meningen driver meg til å skrive det jeg skriver, og å dele alt dette med dere. Jeg håper det gir dere noe, og at det vekker nysgjerrigheten deres.

Og jeg håper at i hvert fall noen av dere synes det jeg skriver her blir altfor utleverende eller pretensiøst eller selvopptatt eller misforstått eller naivt, og jeg håper inderlig at dere virkelig, virkelig misliker meg.

Men helst ikke alle, da.