Volden fra storebroren preger ham fortsatt. Kan traumene bearbeides?

1 week ago 8

Som voksen sliter han fortsatt med traumer etter all julingen han fikk i barndommen.

Jeg er en godt voksen mann som dessverre fortsatt sliter med traumer fra oppveksten. Min eldre bror hatet meg som pesten og utsatte meg regelmessig for vold til jeg var langt opp i tenårene. Ved en anledning trodde jeg faktisk at han skulle drepe meg.

I tillegg kritiserte han alt jeg sa og gjorde, og det jeg ikke sa eller ikke gjorde. Og han rakket ned på meg og latterliggjorde måten jeg snakket og beveget meg på. Det var all slags utspekulert faenskap, men den psykiske terroren var aller verst. Det virket som om han hatet og foraktet meg av hele sitt hjerte.

Les Frode Thuens svar lenger ned:

Grunnen til dette handlet nok både om sjalusi og frustrasjon. Han var nemlig ikke spesielt god på skolen og var dessuten litt klønete sosialt, mens jeg var skoleflink og utadvendt og fikk lett venner.

Moren vår var ikke særlig tålmodig eller flink med ham, og hun favoriserte nok meg. Det må også ha vært veldig sårt og vanskelig for ham, vil jeg tro.

I mange år tenkte jeg ikke så mye på alt det han utsatte meg for. Jeg var jo vant til det og trodde det nærmest var normalt. Lenge unnskyldte jeg ham også, siden han ikke hadde hatt det så greit i oppveksten. Men en dag fikk jeg bakoversveis av en voldelig film jeg så. Det var det som om hele fortiden kom tilbake til meg igjen. Jeg gikk helt i kjelleren og kjente på en enorm tristhet og sorg. Jeg innså at jeg hadde vært en mester i fortrenging.

Siden har jeg kjent både på sinne og skuffelse over våre foreldre som aldri grep inn. Men de var nok av den gamle skolen, hvor «litt knuffing mellom søsken» ikke ble ansett som så alvorlig. Jeg sladret aldri, så jeg tror – og håper – at de ikke visste hvor jævlig jeg hadde det. De har vært døde i mange år, og jeg snakket aldri med dem om alt det min bror gjorde mot meg.

Jeg har gått i terapi i flere omganger for å bearbeide det jeg opplevde, men synes ikke det har vært til hjelp. Når jeg snakker om det, blir jeg sår og hudløs. Og det gir meg søvnløse netter og mye ubehag, sorg og angst. Terapeuten min har sagt at hvis man ikke tåler reaksjonene på traumet, forblir det ubearbeidet. Det er sikkert mye sant i det, men når det bare gir meg ubehag, angst og fortvilelse, er det vel ikke noe poeng i å snakke om det, igjen og igjen? Jeg kan jo ikke forandret fortiden min!

Jeg har minimal kontakt med min bror, så jeg tror ikke det er aktuelt å snakke med ham om dette. Jeg tipper dessuten at han ikke vet hvor ille det har vært for meg. Han har nok sin versjon av vår historie og oppvekst, og jeg er ganske sikker på at han ikke hadde det så greit. På mange måter synes jeg synd på ham. Han må ha følt seg veldig ensom og hjelpeløs når han måtte ty til vold for å få utløp for frustrasjonene sine. For noen er det vel slik at man trykker andre ned, for selv å føle seg bedre.

Jeg tror uansett at jeg har klart å tilgi ham, men det dukker likevel opp angst og uro med ujevne mellomrom. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme videre.

Takknemlig for dine tanker og innspill.