Vindkraft bidrar til naturkrisa!

Etter å ha oppsummert egen erfaring, og lest mye på Norges vassdrags- g energidirektorat (NVE) sine nettsider om vindkraft sin påvirkning av naturen, framstår det helt klart at kunnskapen generelt om dette er svært usikker og mangelfull. Det betyr at Naturmangfoldlovens §§ 8 og 9. må anvendes. De paragrafene stiller strenge krav til kunnskap ved større naturinngrep, og forteller at «føre var»-prinsippet skal gjelde når kunnskap er mangelfull, og da skal tvilen komme naturen til gode.

NVE er svært tydelige når de skriver: «Et vindkraftverk medfører store inngrep som kan ha negative virkninger for naturtyper.» Videre skriver NVE «Fram til i dag har utbygging av nye energianlegg i Norge ofte berørt områder som tidligere var lite påvirket av menneskelige inngrep.» Men ser vi på prosjektene som lanseres i Agder i dag, så videreføres den praksis som her beskrives. Nylig sa kommunestyret i Sirdal heldigvis nei til å utrede vindkraftanlegg på Bergeheia og Skreå, som begge kunne truet sårbar natur. Øst i Agder står intakte skogsområder i fare nå for vindkraftutbygging, så de sentralt satte målene om å spare lite berørt natur har åpenbart ikke nådd Agder enda!

Vindkraftdebatten dreier seg gjerne om de negative effektene av turbinene, men med dem følger også store terrenginngrep som berører sårbar natur, Fagmiljøene påpeker myrenes store betydning, både for deres store karbonlagring, betydningen for vannhusholdningen og deres rike biologiske mangfold. Svært mange myrer er allerede ødelagt av vindkraftanlegg, og omfattende studier ved Vitenskapsmuseet i Trondheim har avdekt at vindkraftprosjekter bare av den grunn har gått i negativt klimaregnskap.

Norske fuglebestander har lenge vært i kraftig nedgang, og dette er blant annet godt dokumentert på våre trekkfugler. Når andelen av våre fuglebestander har falt dramatisk gjennom en årrekke, så er årsakssammenhengene komplisert. NVE skriver: «Flere studier har vist at særlig arter som trekker over lange avstander har hatt en negativ bestandsutvikling. Artenes sårbarhet for andre påvirkningsfaktorer kan i slike tilfeller bli stor. Negative effekter fra vindkraftverk kan da bli en tilleggsfaktor som får betydning for overlevelse. Tap av habitat er en økende trussel for mange arter, fordi arealinngrep sjelden kan erstattes med nye habitater og fordi andre habitater ofte er under press også fra andre påvirkningsfaktorer.»

Men vi veit at veldig mye fugl tas i vindkraftverkene, og det kan skje på ulike måter. Kollisjonsrisikoen er åpenbar, og sjøl om det kan se ut som bladene på turbinene beveger seg langsomt, så holder vingespissene gjerne mer enn 300 km/t, og da er det ikke lett å planlegge en vellykka gjennomflyvning. Sveverne, som våker og ørner, følger gjerne oppadgående luftstrømmer, som ofte følger topper der det er populært å sette vindturbiner. Mange fuglearter har sine trekk på natta, og ikke bare er synligheten av turbinene da dårligere, men de røde blinkene lysene på toppen kan både være forvirrende og tiltrekkende for fugl.

På Smøla har store mengder av den lokale varianten av lirype, smølarypa, og mange av disse har dødd fordi de, som ville hønsefugler flest, har dårlig syn og kolliderer med sjølve turbinene i tillegg at de kan bli tatt i turbinbladene. De har ofte sine viktigste forflytninger mellom spiseområdene og nattleiene sine, når dagslyset går og kommer. Svært mange av våre fugler markerer sine territorier og lokker til seg partnere gjennom sang. Det er ikke enkelt når de har dominerende støykilder som vindturbiner i nærheten.

Hubroen er en art som har vært i kraftig tilbakegang og som står høyt oppe på vår rødliste over truede og sårbare arter. Det er en svært sky fugl, som normalt aksepterer lite menneskelig forstyrrelser i sitt leveområde. Nettopp slike uberørte villmarksområder er det vindkraftindustrien forsyner seg av. Vår beste lokalitet i Agder, med flere hekkende par, forsvant da Tonstad vindpark i Sirdal ble realisert, og nå står nok en hubrolokalitet i fare om Bergeheia vindkraftanlegg blir realisert i samme kommune. På NVE sine nettsider leser jeg videre: «Når vindkraftverk bygges ut, kan tilgjengeligheten til området øke som følge av det nye veinettet inn i området. Økt ferdsel, både fra motorferdsel, syklister og turgåere, kan gi (eller forsterke) negative påvirkninger på naturtyper i og rundt vindkraftverket.»

Flaggermusene er særlig sårbare for vindturbiner, og kunnskapen om bestandsnedgang er for dårlig men mange av våre 12 registrerte arter står på rødlista over sårbare og truede arter. Det er dokumentert at en rekke av flaggermusartene våre tiltrekkes til turbinen. De kan tas av turbinbladene eller dør i tilknytning til vindkraftverk på grunn av lungesprengning, som følger av trykkvariasjoner i luftmassene skapt av rotorbladene. Flaggermus får normalt bare en unge i året, som gjør de særlig sårbare for de tapene som følger av vindkraft.

Heller ikke her finnes mye kunnskap. Studier viser at tamrein trekker vekk fra vindkraftanlegg, og NVE mener den effekten vil være enda sterkere på villrein. For veldig mange pattedyr er hørsel en av deres viktigste sanser, både for å oppdage trusler og i kommunikasjon individene imellom. NVE viser til britiske studier hvor grevlinger som levde innen en kilometer fra turbiner hadde langt høyere nivåer av stresshormonet kortisol enn de uten slik påvirkning, og dette holdt seg over tid uten at tilvenning ble vist.