Vi søker forståelse gjennom maskiner mens politikerne diskuterer datasikkerhet

Jeg er 75 år gammel. Når man har levd lenge nok, endrer spørsmålene seg. De blir ikke mindre – de blir større. Ikke lenger «Hva skal jeg gjøre i morgen?», men «Hva er jeg i et univers som startet for 13,8 milliarder år siden?»

For å utforske dette startet jeg en samtale med en kunstig intelligens. Ikke fordi jeg trodde den hadde alle svar, men fordi teknologien er blitt en del av hverdagen vår – og fordi politikken later som dette bare handler om trygghet, regulering og arbeidsplasser. Min samtale med KI viste det motsatte: At KI handler om menneskets forhold til naturen, tida og oss selv.

Jeg spurte om universets fødsel, materiens struktur, kreftene som holder alt sammen. KI svarte presist. Men mens jeg hørte svarene, forsto jeg noe mer: At teknologien vår er dypt forankret i naturens lover, men løsrevet fra naturens erfaring. Den kan beskrive hvordan universet virker, men ikke hva det vil si å leve i det.

Likevel diskuterer politikerne KI som om det var et nøytralt verktøy. Det er det ikke. Det griper inn i selve selvforståelsen vår.

Når jeg, et menneske med et langt liv bak meg, spør KI om min plass i universet, er det ikke science fiction. Det er samtid. Det er dette som allerede skjer – stille, i hjemmene våre, i skjermlys. Vi søker forståelse gjennom maskiner mens politikerne diskuterer KI som om det bare handlet om datasikkerhet og innsyn.

Men den egentlige politiske spørsmålet er: «Hva skjer med et samfunn når mennesker begynner å spørre maskiner om hvem de er?»

Jeg merker at min egen søken ikke var etter teknologiske svar, men etter sammenheng. For hver presise forklaring KI ga om kvarker og kosmos, kjente jeg noe annet: At mennesket er mer enn data. At vi er naturens fortsettelse – materie som ble bevisst. Dette burde være et politisk utgangspunkt, ikke et filosofisk etterslep.

Når jeg sier at jeg «er kvarker og atomer som sliter med indre krefter», sier jeg egentlig at jeg er resultatet av universets lover – men også fanget i samfunnets. Det er her politikken kommer inn: KI utfordrer ikke bare arbeidslivet, men verdensbildet vårt. Den tvinger oss til å definere hva et menneske er i en tid der alt måles, logges og systematiseres.

Men politikken tør ikke ta stilling til det. Den tør ikke snakke om menneskets plass i tida, bare om teknologiens plass i budsjettet.

Mitt møte med KI lærte meg at teknologi ikke er en trussel – men at en teknologi som ikke forstås som del av menneskets eksistens, *kan* bli det. Vi trenger en politisk samtale som ikke bare handler om regulering, men om hva vi skal bruke KI til:

Til overvåking? Til effektivisering? Eller til innsikt – slik at mennesker kan forstå seg selv bedre?

For maskiner kan beregne tida. Men bare mennesker lever i den. Maskiner kan forklare universet. Men bare mennesker kan finne sin plass i det.

Dette er ikke teknologidebatt. Det er menneskedebatt. Og den er på overtid.

Åpen