Vi har forsket på funksjonshemning. Resultatene er lite flatterende for Norge.

Den du kaller en utgiftspost i dag, kan være deg selv i morgen, skriver Jan Grue (bildet) og seks andre forskere. Foto: Paal Audestad

Det norske samfunnet har gjort mindre enn mange tror. Mye mindre.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Funksjonshemning koster dyrt. Det koster i sosial ulikhet, tapte muligheter, manglende selvstendighet og liv levd på andres premisser.

Den funksjonshemningen vi skriver om her, er den samfunnet utøver mot mennesker med funksjonsnedsettelser. Det dreier seg om ekskluderende løsninger på nær sagt alle samfunnsområder.

Om skolebygg der ikke alle barn kommer inn, pensumlitteratur som ikke kan leses av alle, arbeidsplasser som diskriminerer i hvem de kaller inn til intervju, og en transportsektor som gjør at noen aldri kan vite om de kommer seg på jobb i tide. Alt dette koster.

Men akkurat nå virker det som om deler av forvaltningen og det politiske Norge er mest opptatt av hva funksjonshemmede koster dem. Og at løsningen er segregering i stedet for realisering av idealet i FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter: lik samfunnsdeltagelse for alle.

Norge har undertegnet denne konvensjonen, men har vært treg med å implementere den i lovverket. Et av argumentene har vært at norsk lov allerede er god nok.

Sagt på en annen måte: at norsk politikk for funksjonshemmede er god og i hovedsak vellykket. Stemmer det?

Nedslående resultater

De siste fire årene har vi forsket på funksjonshemning i norsk og europeisk sammenheng gjennom det Forskningsråd-finansierte prosjektet «The Politics of Disability Identity». Prosjektet er ikke ferdigstilt, men de foreløpige resultatene er nedslående. Og ikke særlig flatterende for det norske selvbildet.

Vi visste fra før at sysselsettingen av funksjonshemmede som gruppe er lav, og at tallene i Norge er sammenlignbare med snittet for OECD-landene.

Der sju av ti står i arbeid i befolkningen som helhet, faller andelen til fire av ti når det gjelder funksjonshemmede og kronisk syke. Disse tallene har heller ikke endret seg på en generasjon.

Dette er kanskje ikke så rart når vi vet at funksjonshemmede har langt mindre utdanning enn befolkningen for øvrig. Mer forstemmende er det at størrelsen på utdanningsgapet knapt har endret seg.

Utstøtingen begynner tidlig og fortsetter gjennom livsløpet.

Frafall tidlig i skolegangen fører til mangel på høyere utdanning. Men også mange funksjonshemmede som kvalifiserer til opptak på universiteter og høyskoler, må gi opp å bli studenter fordi tjenestetilbudet på tvers av kommuner er uforutsigbart. Vil du få reparert hjelpemidlene dine? Vil du bli henvist til hjemmesykepleie?

Honnørordene sitter løst

Hva med velferdsstaten? Et av våre mest nedslående funn er at Norge ikke gjør det bedre enn andre land i Europa på en rekke indikatorer. Arbeid og utdanning er blant de viktigste, men vi ser heller ikke at det er mindre opplevd diskriminering i Norge enn andre steder – eller høyere livskvalitet.

Vi ser heller ikke at likestillings- og antidiskrimineringslovene, som i ulike former har vært gjeldende siden 2008, har ført til vesentlige endringer.

Kanskje er ikke dette så rart, for det krever ressurser og kapital – økonomisk og sosial – for å kreve sin rett. Samtidig er mange rettigheter i praksis begrenset av kommuneøkonomien. Honnørordene sitter løst når det gjelder funksjonshemning. Men det er større politisk vilje til å snakke enn til å innfri målene.

Utsatt igjen og igjen

Samlet ser vi et bilde av et Norge som er langt fra ledende på funksjonshemningsfeltet, og der tiden på mange områder har stått stille siden 1990-tallet. Dette gir gjenklang når det gjelder noe så grunnleggende som universell utforming, kanskje særlig i bolig-, utdannings- og transportsektorene, der vidløftige mål om et universelt utformet samfunn er blitt utsatt igjen og igjen.

Om vi vender tilbake til utgangspunktet for denne kronikken, er det verdt å huske at storsamfunnet ikke har gjort på langt nær nok for å gi funksjonshemmede muligheten til å leve et selvstendig liv eller til å bli fullverdige samfunnsborgere. Like rettigheter er et mål, men svært, svært langt fra å være en realitet.

I denne situasjonen får påstanden om at funksjonshemmede er utgiftsposter, en særegen besk smak, samt den selvoppfyllende profetiens logikk. Så mye som samfunnet har gjort, kan da ikke disse menneskene kreve mer?

Men det norske samfunnet har gjort mindre enn mange tror. Mye mindre. Det mest tungtveiende beviset er mangelen på endring over tid, og hvor vi står sammenlignet med andre, ikke fullt så rike land. Det bør vi ta inn over oss.

Kan være deg selv

Vi, forskerne, skal ikke dvele her ved det mange vil holde på armlengdes avstand: at funksjonshemmede både er verdens største minoritet, og den eneste minoriteten du kan bli medlem av over natten, uten selv å ønske det.

Det kan skje gjennom skade eller sykdom. Den du kaller en utgiftspost i dag, kan være deg selv i morgen. Som en tidligere generalsekretær i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon en gang sa, er det ingen som egentlig vil vite om denne verdenen, denne siden av livet. Men funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom er en del av det allmennmenneskelige.

Kanskje kunne dette, om ikke rettferdighetssans er nok, gi grobunn for større solidaritet.