Vi blir opprørt over hesters skjebne. Hva med landbrukets produksjonsdyr?

En gris kan leve i over 15 år. Slaktegriser avlives når de er rundt seks måneder gamle. Foto: Heiko Junge, NTB

Den pågående diskusjonen om travhester er viktig, men den bør få oss til å tenke større.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Aftenposten publiserte i forrige uke en sak om travhesters skjebne. Den har senere har vært omtalt i flere innlegg og belyser et viktig etisk dilemma: Hester blir ofte avlivet lenge før sin naturlige livslengde. Dette er en problemstilling vi absolutt bør ta på alvor. Samtidig kan man undre seg: Hvor er indignasjonen når det gjelder behandlingen av landbrukets produksjonsdyr?

Begrepet produksjonsdyr sier mye om hvordan vi ser på kyr, griser og høner – ikke som levende vesener, men som varer i en effektiv verdikjede. Deres verdi måles i kilo kjøtt, liter melk og antall egg. Når de ikke lenger er lønnsomme, blir de eliminert. Dette skjer uten omtanke for dyrenes iboende verdi eller naturlige livslengde.

La oss sette dette i perspektiv:

• En melkeku kan leve i over 20 år, men blir vanligvis slaktet etter fire til seks år fordi melkeproduksjonen avtar.
• En gris kan leve i over 15 år, men når sjelden ett år før den ender sitt liv i slakteriet.
• Verpehøner, som kan leve i årevis, blir avlivet etter knappe 18 måneder fordi de ikke legger nok egg.

Disse dyrene lever ikke engang under betingelser som gir dem et minimum av trivsel. Mange står trangt, uten mulighet til å utøve naturlig adferd. Slike levekår ville vært uakseptable for andre arter – som hester – og det er på tide at vi stiller oss spørsmålet: Hvorfor er det greit for noen dyr, men ikke andre?

Hester som avlives for tidlig, ofte av økonomiske årsaker, har i det minste ofte levd liv preget av omsorg og trening. For produksjonsdyrene finnes det derimot knapt noen debatt om livskvalitet eller eksistensberettigelse. Dette til tross for at vi mennesker har satt dem i denne situasjonen – som slaver av vårt konsum.

Den pågående diskusjonen om travhester er viktig, men den bør få oss til å tenke større. Hva sier det om oss som samfunn når vi blir opprørt over hesters skjebne, men samtidig aksepterer en industri som reduserer millioner av dyr til objekter?

Vi må våge å se hele bildet – og det starter med å stille spørsmål om hvordan vi behandler alle dyr, ikke bare dem vi har en følelsesmessig tilknytning til.