Trivelig pop-ondskap i musikalsk eventyrland

«Wicked» gir en morsom og musikalsk vri på den gode, gamle kampen mellom de populære pastelljentene og de kule utskuddene. Og den både ser og høres helt fabelaktig ut.

Cynthia Erivo og Ariana Grande spiller hovedrollene i «Wicked». Foto: Universal Pictures

Wicked

Skuespillere: Cynthia Erivo, Ariana Grande, Michelle Yeoh, Jeff Goldblum, Jonathan Bailey, Ethan Slater, Marissa Bode, Bowen Yang, Bronwyn James, Keala Settle, Peter Dinklage. Sjanger: Eventyr / Musikal. Regi: Jon M. Chu. Manus: Winnie Holzman, Gregory Maguire, Dana Fox. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 9 år.

En musikalfilm basert på en scenemusikal basert på en bok som er en spin off av en annen bok? Ja, det kan unektelig høres ut som om noen har prøvd å skvise litt vel mye ut av sitronen, men her er det bare å legge sin surmagede side vekk noen timer og nyte det overskuddsprosjektet «Wicked» er.

Filmen har to unge, kvinnelige hovedpersoner. Den ene ser ut som et dårlig utkledd romvesen, den andre har helt grønn hud. Egentlig er dette en vri på de fornøyelige high school-filmene som var så populære på 90-tallet, hvor blonde, dumme og arrogante jenter mobber normale jenter. Men handlingen utspiller seg i samme univers som i «Trollmannen fra Oz», med noen av de samme karakterene. Mean girls i eventyrland, på sett og vis.

Ariana Grande som rosa-jente i eventyrland. Foto: Giles Keyte/Universal Pictures

Ariana Grande startet karrieren i irriterende tweens-serier, men har siden hatt en formidabel karriereutvikling, både som artist og som skuespiller med et stort talent for komedie. Hun er perfekt som den populære, utspekulerte Glinda, en av disse selvopptatte blondinene vi alle elsker å hate. Glinda får en ubehagelig overraskelse første dag på ny skole, når hun ender opp med å måtte dele sitt flotte enerom med Elphaba (Cynthia Erivo). Elphaba er god og rettferdig tvers igjennom, men har med sin grønne hudfarge kommet i permanent forsvarsposisjon, fordi alle hun møter stirrer og peker.

Dette hadde ikke blitt rare greiene om det bare handlet om forutsigbare skoleintriger og lettfordøyd moral om at det er det indre som teller, og slik er det heldigvis ikke heller. Det er nemlig mørkere krefter enn som så i sving. Snakkende dyr er og har alltid vært et vanlig innslag i denne historiens univers, men nå mumles det i krokene om at de kanskje ikke hører hjemme blant menneskene likevel. Kampanjer og slagord mot dyrene rykker stadig nærmere klasserommene på Glindas og Elphabas skole, og alle som har sett halvannen Harry Potter-film forstår hvilken vei dette bærer.

Den varer i over to og en halv time, men dette er bare en del én-film. Det lider den nok litt under, fordi plotutvikling og konflikter som etableres, aldri får tid til å spille seg helt ut. Men ok, det er så mye å glede seg over her at det er lett å se litt stort på akkurat dette. De to hovedrolleinnehaverne er gåsehudframkallende gode sangere. Det fargerike Oz-universet ser helt fantastisk ut, og det deles ut fine små referanser både til fans av både scenemusikalen og av den gamle filmen om trollmannen fra Oz. De store fellesnumrene er forbilledlig godt koreografert. Hvis du er fan av musikaler, er det ingen gode grunner til å gå glipp av denne.

Så er det bare å smøre seg med tålmodighet og glede seg til neste film.