Storartet skrive­kunst fra den franske nobelpris­vinneren

BOK: Storartet skrivekunst fra den franske nobelprisvinneren.

Franske Patrick Modiano fikk nobelprisen i litteratur i 2014. Nå er hans nyeste roman «Danserinnen» aktuell på norsk. Foto: POOL / Reuters / NTB

Patrick Modiano: Danserinnen. Roman. 92 sider. Oversatt av Tom Lotherington. Cappelen Damm.

Flere ganger prisbelønte Patrick Modiano (f. 1945) utga sin første roman allerede i 1968, fikk Nobelprisen 2014, har utgitt et trettitalls bøker og regnes som en av Frankrikes viktigste samtidsforfattere.

Modiano hører til den typen forfattere som kretser rundt den samme tematikken gjennom hele forfatterskapet; han har selv uttalt at han har skrevet den samme romanen i femti år. Blant de tilbakevendende temaer er den andre verdenskrigen, ungdom og ung kjærlighet, tap og fremtidsfrykt, og fremfor alt minner og øyeblikksbilder som «setter seg fast i erindringen som et lysglimt fra en stjerne man lenge trodde var sluknet». Dette kommer bl.a. til uttrykk i romanen «Dora Bruder», som regnes som et hovedverk, et subtilt stykke skrivekunst som melankolsk utforsker hukommelsens begrensninger og minnenes virkning.

Sånn sett føyer «Danserinnen» seg fint inn i forfatterskapet, både tematisk og stilistisk. Vi er i Paris i 2022, da jeg-fortelleren på en av sine byvandringer støter på en bekjent fra langt tilbake som han tror er død for lenge siden, en viss Serge Verzini, som hardnakket nekter for å være den fortelleren tror han er, men likevel tar et glass med ham i kafeen på hjørnet.

Fra dette utgangspunktet maner så Modiano, i sin særegne, distinkte, fragmentariske og drømmeaktige lyriske prosa, fram gamle minner fra sekstiårenes Paris, da fortelleren blir kjent med en gåtefull ung danserinne og alenemor, som han muligens også har en erotisk-emosjonell interesse i.

Siden danserinnen ofte øver eller opptrer på kveldstid, tilbringer fortelleren mye tid med hennes sønn, Pierre, som han noen ganger også følger til skolen eller tar med seg på kino. Guttens far ga danserinnen en koffert full av penger før han forsvant, og hun besøkes jevnlig av mer eller mindre tvilsomme og mystiske skikkelser fra fortiden, grove menn og eksentriske kvinner, som Barise-brødrene og eks-ballerinaen Pola Hubersen, en 35 år gammel mesen i miljøet.

På en eller annen måte er også danserinnen viklet inn i et kriminelt miljø som på en ikke nærmere avklart måte er tilknyttet det kjente Studio Wacker, som var et samlingspunkt for byens dansere inntil det ble revet i 1974. Her underviser den russiske danseren og koreografen Boris Kniaseff: «Dansen er en disiplin som får deg til å overleve».

En annen faktisk skikkelse i romanen er Maurice Girodias, som etablerte forlagshuset Olympia Press og på et tidspunkt gir fortelleren oppgaven med å korrekturlese og til og med gjøre tilføyelser i et råmanus. Det er slik fortelleren kommer på at han selv vil bli forfatter – og danserinnen viser ham disiplinen han behøver for å kunne bli det.

Romanens hovedspørsmål er: Hvem var hun, som ga fortelleren en retning i livet? Det er en slags mentalarkeologisk utgraving, det tegnes et vemodig, men usentimentalt bilde av et forgangent Paris, som i minnet og i Modianos ukronologiske stil fremstår som «et evig nå», og det er en hommage til ung kjærlighet, og til dansen og litteraturen som kunstformer.

Men det er ikke sansemessige erfaringer som bringer minnene fram, som hos Proust, det er gamle øyeblikksbilder som etablerer en ny realitet i nået, et samspill mellom nåtidsvirkelighet og minnet. Og det er intet raseri eller store følelser her, som f.eks. i Dylan Thomas` berømte dikt, «Do not go gentle into that good night», men mer en stillferdig melankoli.

Det er noe lett og luftig ved språket, men samtidig en tyngde, i den forstand at Modiano i sin stadige utforskning av minnene skriver med et nærvær og en autoritet som få andre mestrer. Det språklig-stilistiske er ellers utmerket ivaretatt av oversetter Tom Lotherington.

Nåtidsrammen derimot, Paris anno 2022, står i skarp kontrast til de drømmeaktige, tilslørte minnene, og skildres som en fornøyelsespark eller taxfree-området på en flyplass. Det er noe ved det som bringer tankene til det tragiske, til Zapffe og Unamuno, det paradoksale ved å bli fysisk gammel og samtidig huske ting «som om det var i går».

Den ultimate tragedien er at vi dør og at også minnene med årene blekner, falmer og dør, og dette er muligens kjernen i Modianos forfatterskap. Han tvinger seg selv til å minnes personene gjennom å skildre dem, han forsøker å bevare tingene og stedene i den mellomtilstanden mellom drøm og virkelighet som hukommelsen er, og han nekter å akseptere at mennesker bare forsvinner sporløst.

Sånn sett er ikke bare «Danserinnen», men hele forfatterskapet, et forsøk på å holde fast noe som allerede har gått tapt, slik tilfellet ofte er med mye storartet litteratur.