2 days ago
8
Babyforbyttingssaken:
Kvinnene krevde 20 millioner kroner i oppreisning og en beklagelse fra myndighetene i den unike saken. Nå er avgjørelsen klar.
Publisert 20.11.2024 17:00
I dommen er både staten og Herøy kommune frifunnet for alt ansvar, ifølge Sunnmørsposten.
De tre kvinnene Linda Risvik Gotaas, Karen Rafteseth Dokken og Mona saksøkte både staten og Herøy kommune for brudd på EMKs artikkel 8, rett til familieliv.
Kvinnene krevde 20 millioner kroner hver i oppreisning, samt en beklagelse fra myndighetene.
De tre saksøkerne, de to forbyttede kvinnene og den ene moren, må betale sakskostnader til Herøy kommune, men ikke til Staten, ifølge avisen.
Fikk med feil barn hjem
Den spesielle saken er unik i norsk rettshistorie, og startet på fødestua i Herøy kommune i 1965.
Her ble de nyfødte babyene Linda Risvik Gotaas og Mona forbyttet, og ble med hverandres biologiske mødre hjem. Slik vokste Mona opp hos Karen Rafteseth Dokken, mens Linda vokste opp hos en fjerde kvinne. Den fjerde kvinnen var ikke del av søksmålet.
– Det var aldri i mine tanker at Mona ikke var min datter. Hun fikk navnet Mona, oppkalt etter min mor. Og hun var min, sa Karen Rafteseth Dokken under sin partsforklaring i retten.
Verken mødre eller døtre ante at noe var galt før i 1981. Da skulle Linda og hennes oppvekstfamilie til Tanzania, og moren – som ikke er del av søksmålet – måtte ta blodprøve av barna. Lindas blodtype viste at hun umulig kunne være morens biologiske datter.
Kvinnen valgte å holde resultatet for seg selv, frem til i 1983. Da kontaktet hun distriktslegen og forklarte situasjonen. Hun var overbevist om at det hadde skjedd en forbytting, og ønsket å vite hvem som var hennes biologiske datter.
Distriktslegen sier i dag at han ikke husker noe av saken. Sakens dokumenter viser at han kontaktet sine overordnede, og saken endte omsider hos Helsedirektoratet.
– Det var en komplisert sak juridisk, medisinsk og etisk. Jeg sendte videre til min overordnede som hadde kompetanse til å behandle den, vitnet den nå pensjonerte legen i retten.
Hemmelige undersøkelser
Myndighetene vurderte saken som vanskelig, men besluttet å foreta hemmelige undersøkelser av barna som potensielt kunne vært forbyttet med Linda. Etter å ha analysert fem kandidater i all hemmelighet, landet de på at det mest sannsynlig var Mona og Linda som ble forbyttet.
Etter å ha avgjort at alle de potensielt forbyttede barna levde under gode kår, valgte myndighetene å avslutte saken av hensyn til taushetsplikten. Kvinnen som kontaktet dem fikk ikke vite hvem som kunne være hennes biologiske datter, og de observerte kvinnene fikk ikke vite at de kunne være forbyttet.
– 40 år senere mener staten man kan si at dette var en akseptabel håndtering, rettslig sett, sa Asgeir Nygård ved Regjeringsadvokaten under sin prosedyre.
Psykologisk traume
Myndighetenes bevisste hemmelighold var en sentral del av søksmålet, som har satt dype spor hos kvinnene den dag i dag.
– De har bevisst tatt fra meg et liv som jeg ikke får tilbake. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det er mulig å frata noen muligheten til å bli kjent med sin familie slik de har gjort. Det har vært veldig, veldig tungt, sa Mona under sin partsforklaring.
Da de forklarte seg i retten, var de alle tydelige på at de hadde ønsket å bli informert om den mulige forbyttingen på 1980-tallet.
– Når en ser nå hva myndighetene visste på 1980-tallet, burde de ha sagt det den gangen. Da hadde ikke dette vært noe tema og vi ville blitt kjent på en helt annen måte, sa Linda Risvik Gotaas.
Nektet ansvar
Verken stat eller kommune mener de kan holdes rettslig ansvarlig for forbyttingen som skjedde på fødestua i 1965, da den var drevet privat.
Saksøkerne mener derimot at staten har et overordnet ansvar for å sikre at kvinner får med seg rett barn hjem fra fødestua, uavhengig av om fødestua er privat eller offentlig.
Myndighetene peker videre på at kvinnen som kontaktet dem på 1980-tallet kun ønsket å vite hvordan hennes biologiske datter hadde det, etter å ha innledningsvis bedt om navn og adresse på vedkommende.
– Man nøyde seg med å svare ut det den biologiske moren ønsket. Det kan argumenteres for at Helsedirektoratet burde gjort mer, men det er forståelig at de gjorde det slik rammen for saken var, sier advokat Asgeir Nygård ved Riksadvokaten.
DNA-test ble avgjørende
Saken tok en ny vending i 2021, ta Mona tok en DNA-prøve og registrerte resultatene på slektsgranskningssiden My Heritage. Her ble hun kontaktet av en kvinne som ifølge DNA-resultatene var hennes kusine, som senere introduserte henne for hennes biologiske søster og øvrige familie. Oppdagelsen kom som et stort sjokk på de involverte.
– Jeg har hatt det veldig tøft og veldig vanskelig. Jeg har hatt mest lyst til å grave meg ned. Men av hensyn til de andre barna mine og familien min, så gjør jeg det beste jeg kan, sa en gråtkvalt Karen Rafteseth Dokken fra vitnebenken da søksmålet pågikk.
Mona fikk gjennom en dom i Hordaland tingrett fra 2022 fastsatt hvem hennes biologiske foreldre egentlig er. Siden DNA-avsløringen i 2021 har hun forsøkt å få informasjon om sin egentlige identitet fra det offentlige, men mener dette arbeidet ble motarbeidet. Derfor saksøkte hun også myndighetene for brudd på EMKs artikkel 13, rett til privatliv.
Under rettssaken i Oslo tingrett understreket både staten og Herøy kommune at de hadde forståelse for hvor vanskelig saken var for de involverte kvinnene, men avviste samtidig at myndighetene kunne holdes rettslig ansvarlig. Kvinnene måtte på sin side kjempe mot tårene og ba om oppreisning for «den uopprettelige skaden» saken har forårsaket.
– Alle de involverte er sterkt preget av denne saken. Det har medført uopprettelige ødeleggelser av både familiebånd og relasjoner, konkluderte advokat Sølvi Nyvoll Tangen.
English (US)