Staten bør gjøre det enklere for innvandrerfamilier å sende penger hjem

Fremskrittspartiet har ofte hevdet at vi bør hjelpe folk «der de er». Pengeoverføringer fra migranter til deres hjemland er et levende eksempel på dette prinsippet, skriver Rodas Tadese Sibahtu. Foto: Dan P. Neegaard

Den usynlige bistanden er undervurdert.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Som barn lurte jeg ofte på hvorfor foreldrene mine aldri tok seg råd til å kjøpe det samme som andre foreldre. De pengene andre familier brukte på ferieturer til Spania eller nye fotballsko, sendte mine foreldre hjem til slekten i Eritrea. Hver måned gikk penger fra Norge til familien vår i hjemlandet – penger som betalte for skolegang, medisiner og mat.

Foreldrene mine ønsket å gi oss gode muligheter, og de gjorde alt de kunne for at vi skulle ha det vi trengte. Vi hadde alltid mat på bordet og tak over hodet. Men det lille som var til overs, valgte de å dele med resten av familien, som led. Denne prioriteringen handlet ikke om penger, men om kjærlighet og ansvar.

Veldedighet er noe samfunnet oppfordrer til. I Norge har vi skattefradrag på opptil 25.000 kroner for donasjoner til veldedige organisasjoner. Det gir status å bytte bursdagsgaver med innsamlingsaksjoner. Vi deler gladelig nyheten om at noen har samlet inn 10.000 kroner til Leger Uten Grenser.

Men når tusenvis av innvandrerfamilier driver med bistandsarbeid til lavinntektsland, møter de ikke applaus. De møter stille skepsis.

Det er noe neokolonialistisk ved holdningen om at kun det hvite Vesten kan hjelpe til i det globale sør. Vi hyller solidaritet når den kommer med riktig logo og slagord, men snur ryggen til hjelpen som ikke følger vestlige normer for veldedighet.

En annen type bistand

Fremskrittspartiet har i årevis ropt høyt om å hjelpe folk «der de er». Vel, her er et konkret eksempel på det.

Vi vet at pengeoverføringer til familie i fattigere land er blant de mest effektive formene for bistand. Flere aktører, som FN, slår fast at dette bidrar til å redusere global fattigdom, fordi det treffer mottagerne direkte og bidrar til lokalsamfunnet.

Organisasjonen GiveDirectly, som jobber med direkteoverføringer til fattige familier i lavinntektsland, har vist at såkalte «cash transfers» gir store positive effekter. Erfaringen deres er at direkteoverføringer fører til økt tilgang på mat, bedre helse og utdanning, og de skaper økonomisk vekst lokalt.

En studie fra forskningssenteret J-PAL viser at kontantoverføringer fra GiveDirectly til Kenya bidro til forbedret livskvalitet til mottagerne gjennom styrket mental helse og redusert stress.

Dette er en form for hjelp som er rask, målrettet og bærekraftig.

Og er det ikke nettopp dét norske skattefradrag for veldedighet handler om? Å oppmuntre til den mest effektive formen for hjelp?

En rettferdig sammenligning

Direkteoverføringer til familie og lokalsamfunn treffer der det trengs mest – og det raskt.

Men det er ikke bare det praktiske som gjør skattefradrag for direkteoverføringer viktig. Det handler også om å verdsette det ansvaret mange familier allerede tar. For innvandrere i Norge er dette ikke veldedighet, men en livsnødvendig prioritering. Det er deres måte å hjelpe verden på.

Selvsagt kan det reises innvendinger mot et skattefradrag. Kan vi sikre at pengene faktisk går til fattige familier? Hvordan unngår vi misbruk der overføringer brukes til noe helt annet?

Disse bekymringene er verdt å diskutere. Vi kan sette grenser for hvem som kvalifiserer, for eksempel ved å knytte det til lavinntektsland.

Vi trenger ikke flere kampanjer for å gi julegaver til barn i Afrika. Vi trenger et system som støtter dem som allerede bidrar – hver eneste måned. Norske familier med røtter i utlandet gjør allerede en enorm innsats for å redusere global fattigdom – uten skattefradrag, uten oppmerksomhet.