Skjermen har kostet mye

Lene Paulsen Walderhaug hevder i innlegget «Skjerm-Satan» at bekymring rundt unges skjermtid er overdrevet, og et resultat av folks trang til å idealisere egen fortid.

Som barn av 80-tallet som vokste opp med dataspill og video, har jeg selv hatt uregulert skjermtid nesten hele livet. Det ble derfor skjermrelatert utdanning og senere jobb innen data på meg – noe som kanskje legitimerer «det gikk jo bra med oss også» holdningen som forfektes når hun hevder at skjermtid-bekymringer er noe vi kommer til å le godt av om ti år.

Men jeg har også innsett at min skjermtid, som visstnok har gitt meg både glede, tilhørighet og inntekt, også har vært problematisk. Den har kostet meg verdifulle opplevelser og tid jeg aldri kan få igjen.

Det finnes visstnok eksempler på at liv levd foran skjerm ikke nødvendigvis er bortkastet. Dokumentaren «Ibelin» forteller en rørende historie om det motsatte. Likevel må vi erkjenne at for mange har skjermen kostet mye.

Problematikken dreier seg heller ikke om skjerm i seg selv, men at den i dag hovedsakelig brukes til sosiale medier. Det kritiske er ikke at folk ser dansevideoer på TikTok, men at sosiale medier har utviklet seg fra å være en måte å holde kontakt på, til å bli maskiner for spredning av reklame, desinformasjon og propaganda.

Tidligere tiders «ungdomspanikk», som Walkman-hysteriet på 80-tallet kan virke latterlig i ettertid, men det var aldri noen reell fare for at folk med hodetelefoner og bærbar kassettspiller kom til å velte demokratiet. Med sosiale medier er det faktisk det.

Siden 2008 har demokratiske valg blitt avgjort via sosiale medier. Barack Obama sin valgkampanje var først ute, og engasjerte velgere på Twitter med et håpefullt «Yes We Can»!

Men etter hvert som ytre høyre mestret verktøyene – og investorer strammet grepet for å oppnå profitt – ble Facebook til et spill der penger både belønnet og kunne kjøpe «engasjement», som igjen førte til spredning av hat og desinformasjon – fordi det engasjerte mest.

Dette ga oss: Russiske trollfabrikker, Trumps første presidentperiode, klimafornekting, Brexit, kulturkrigen og nå – sist, men ikke minst – Trumps gjenvalg.

Å sammenligne det som skjer på skjerm i dag, med det som skjedde da Freddy Krueger og Rambo «bombarderte oss med sex og videovold» i gamle dager, er lite fruktbart, ettersom dagens påvirkning er av en helt annen størrelsesorden.

Løsningen på utfordringene med sosiale medier blir ofte fremstilt som noe man må ta ansvar for selv ved å «begrense egen skjermtid». Problemet med å skyve dette over på individet, er at det ikke tar høyde for effektene sosiale medier allerede har på samfunnet.

Det er en grunn til at over 50 prosent av unge norske menn ville stemt på Trump.

Forbud mot sosiale medier er utopisk hevder Walderhaug. Og det er kanskje tilfelle, i hvert fall når verdens rikeste mann bruker sitt personlig eide sosiale medium til å sikre en president som lover å ikke regulere Silicon Valley.

Vil vi le av det om ti år?