Skal hun ta opp med sine gamle foreldre at hun ikke føler seg elsket og sett?

2 days ago 7

Da hun ble kjent med svigerfamilien sin, skjønte hun hvor liten interesse foreldre hadde vist henne.

Den gang var jeg i slutten av tenårene og hadde ikke tenkt så mye over hvordan vi hadde det i vår familie. Men i møte med hans foreldre så jeg noen tydelige kontraster som gjorde meg tankefull og veldig trist. For der de er varme, vennlige og engasjert i min manns liv – og etter hvert vårt liv – har mine foreldre alltid vært reserverte og tilbakeholdne med ros og anerkjennelse. De har sjelden vist interesse for eller tatt initiativ til å komme på besøk eller invitere på besøk, selv om vi bor bare en kort kjøretur unna. Også her er kontrasten til mine svigerforeldre veldig tydelig: De har alltid vært svært tilstedeværende i livet vårt, ikke minst i rollen som besteforeldre.

Jeg tror ikke foreldrene mine noen gang har vært ordentlig glad i meg. Det er sårt å ta innover seg, og i voksen alder har det bidratt til at jeg har utviklet et nokså dårlig selvbilde og mange selvkritiske tanker. Jeg tror ikke jeg hadde det som ung, da levde jeg på et vis lykkelig uvitende om hvor lite foreldrene mine faktisk så meg og brydde seg om hvem jeg var. Men etter hvert som jeg er blitt mer bevisst på hvor mye de har oversett meg rent følelsesmessig, har det vokst frem et mørke i meg. Det plager meg mer og mer.

Jeg har snakket mye med mannen min om dette, og han er veldig forståelsesfull og gir meg masse støtte. Han skjønner likevel ikke helt dybden i det jeg sliter med, nettopp fordi han har så lite erfaring med ikke å bli sett og elsket av sine foreldre.

Les Frode Thuens svar lenger ned i saken.

Han har foreslått at jeg bør snakke med dem om hva jeg føler og hvordan jeg har opplevd oppveksten min. Og det er lett for ham å si, som alltid har kunne snakke med sine foreldre om alt mulig. Jeg er redd det bare vil gjøre vondt verre, at de sannsynligvis vil avvise følelsene og opplevelsene mine. Det er det de alltid har gjort. Samtidig har han et poeng når han påpeker at det antagelig ikke blir bedre av seg selv.

Så hvis jeg virkelig ønsker å bedre relasjonen til dem, må jeg kanskje prøve å snakke med dem om det som er vanskelig og sårt? Har du noen tips til hvordan jeg i så fall kan ta det opp? Eller bør jeg heller prøve å gjøre det beste ut av den begrensede kontakten vi tross alt har, uten å konfrontere dem?

De begynner å trekke på årene, og jeg ønsker virkelig ikke at det skal bli mer avstand og enda sårere følelser mellom oss. På den annen side har jeg fortsatt en mulighet til å prøve å gjøre noe med relasjonen vår. Om noen år vil den muligheten være borte for alltid. Det er altså ikke lett å vite hva som er best å gjøre. Så her vil jeg veldig gjerne høre dine betraktninger.