Romanen hans er strengt tatt en nokså vanlig krim

KRIM: Gard Sveen antyder store ambisjoner med «Messe for en morder». Men romanen er strengt tatt en nokså vanlig krim. God, men ikke oppsiktsvekkende.

Gard Sveen får ros for persongalleriet i andre bok om politiparet Ulf Sommer og Agnete Ness.

Gard Sveen: Messe for en morder. 384 sider. Cappelen Damm.

Noen få krimfortellinger blir mer enn jakten på en forbryter. En sjelden gang handler det ikke først og fremst om løsningen på en gåte. Helt unntaksvis kan historier om forbrytelser bli presise beskrivelser av samfunn – eller også romme eksistensielle dybder.

Når Gard Sveen velger å kalle sin nyeste roman «Messe for en morder», mer enn antyder han at ambisjonen er å lodde dypt. Ikke bare fordi ordene «messe» og «morder» tvinger fram religiøse refleksjoner. Også fordi filmen med samme tittel (originaltittelen er «A Prayer for the Dying», 1987) er et intenst drama om forbrytelser, anger og desperat behov for tilgivelse.

Dessverre blir det med antydningene og noen få forsøk på å utfordre sjangerens klassiske hvemgjordedet.

Dermed sitter vi strengt tatt igjen med en ordinær krimroman der forfatteren bruker enkleste trikset i boka når han skal skape ubehag: Vold mot barn. Tidligere har jeg rost Sveen for at han evner å holde igjen når andre pøser på. Denne gang er han mer enn brutal nok for min smak – her er både avkappede hoder og mer til.

Men rivertonvinner Sveen er rutinert og solid. Stilsikkert bygger han persongalleri, samspill og intrige: Jenta forsvinner mens hun er hos en slags reserveforeldre. Politiet forsøker å finne henne – eventuelt den som tok livet av henne. Samtidig kommer meldingen om at hennes kriminelle far har rømt fra fengselet.

Trådene blir mange etterhvert, for her veves et teppe der både forsvarsadvokater, pedofile, reportere, adopterte og pensjonerte etterforskere flettes inn. I tillegg møter vi igjen en fargerikt korps av etterforskere med trøbbel og håp i bagasjen. På toppen av alt graves det selvsagt fram hemmeligheter fra en fortid mange av aktørene forsøker å holde skjult.

Men alt er effektivt og ryddig presentert i relativt korte kapitler, hovedsakelig i tredjeperson. Tempoet holdes oppe, språket er stramt. Sveen styrer dessuten unna endeløse detaljerte beskrivelser som verken driver historien framover eller gir farge og liv til personer og miljø.

Det er befriende, men ikke nok til å flytte «Messe for en morder» ut av håndverksmessig dusinvarekrim.