Riving og bevaring i Svankevigå

LEDER: Diskusjonen om riving eller bevaring av Svankevigå føyer seg inn i en lang, stavangersk tradisjon.

– I Svankevigå har Stavanger mulighet til å fylle inn med noe annet enn flere bomaskiner, sier Lene Hodge, Anders S. Almesveen og Kenneth Bøe. Men riving av gamle bygg er ikke noe nytt i Stavanger. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

«Stavanger rive raben». Dette var tittelen på bildeforedraget Tove Galta ved Stavanger museum holdt torsdag kveld. Foredraget er en visuell gjennomgang av Stavangers byutvikling fra småby på 1700-tallet til dagens bybilde.

Utviklingen fra småby til moderne (stor)by med snart 150.000 innbyggere har selvsagt innebåret innlemming og utbygging av stadig nye områder. Men det har også involvert enorme mengder riving av eksisterende bebyggelse. Vi ville verken hatt dagens torg eller Klubbgata uten at det ble revet masse hus, bare for å ta et par av mange eksempler.

Faktisk ville det aller meste av Stavangers bygningsmasse vært revet og erstattet med nytt, om forslagene til byplanen i 1946 hadde blitt gjennomført. Med unntak av en del sentrale bygg som Domkirken, Tollboden og Kongsgård, skulle det meste vært jevnet med jorden og erstattet av moderne, romslige kvartaler. Dette var helt i tråd med tidsånden. Faktisk er det en ganske så moderne tanke å bevare gamle bygg. Historisk har holdningen heller vært å rive «den gamle raben».

Nå står det om Svankevigå i Stavanger Øst. Rimi/Imir scenekunst har fått beskjed om at de må ut av bygget de har leid midlertidig i Badehusgata 25. På den andre siden av vika har Storhaug Snekkerforening og alle de andre leietakerne i Dokkgata 4 fått beskjed om at bygget skal rives. Badstuene i området ryker også.

– Dette er ikke noe du kan designe eller legge inn i en byplan, det er noe som oppstår av seg selv. Her i Svankevigå er det en rufsete sjarm. (...) Det er slike steder vi liker å besøke når vi er på ferie i utlandet, sier beboer Lene Hodge til Aftenbladet.

Det er ikke rart at entusiastene i Svankevigå engasjerer seg og er kritiske til at miljøet de har bygget opp nå vil forsvinne til fordel for fem boligblokker fra Obos med 100 leiligheter. Samtidig illustrerer saken det kompliserte i byutviklingen: Det ville kostet masse penger å pusse opp og vedlikeholde de gamle byggene. Hvem skal i så fall betale? Samtidig har byen behov for nye boliger. Og skal noe nytt bygges opp, må noe gammelt vike. Slik har det alltid vært. Slik vil det alltid være.

Da saken var oppe i kommunalutvalget i mars i fjor, sa et flertall av fem mot fire nei til å gi kommunedirektøren mandat til å kjøpe Dokkgata 4 på vegne av kommunen. Men utvalget var samstemt om å be kommunedirektøren gå i dialog med grunneier om å etablere næringsareal til bedriftene som i dag leier der.

Kompromisset mellom riving av den gamle bygningsmassen og bevaring av miljøet i Svankevigå kan ligge i en slik mulig løsning.