Regjeringen må snarest lage en plan for bemanning av den norske flåten i krig

Det finnes planer for statlig bruk av handelsflåten ved en krig, men ingen har tenkt på hvem som skal jobbe der, skriver artikkelforfatterne. Her er et containerskip på vei ut fra Ålesund. Illustrasjonsfoto: Halvard Alviv, NTB

Sivilsamfunnet kan bryte sammen, og Forsvarets operative evne kan kollapse.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Over 80 prosent av varetilførselen til Norge kommer med skip. Blant annet importeres nesten alle legemidler fra utlandet. Uten leveranser av varer fra skip vil landet ved en krise eller krig bryte sammen i løpet av relativt kort tid. Det norske forsvaret disponerer ikke slike skip, men er avhengig av rederne.

Norge vil spille en viktig rolle

Norge har en av verdens største flåter, og i en krig vil staten trenge skipene, innleid eller rekvirert. Nato er også avhengig av våre skip for å transportere militær last, forsyninger og mannskap. Her vil Norge spille en viktig, om ikke avgjørende rolle.

Det finnes planer for statlig bruk av skipene ved en krig, men ingen har tenkt på hvem som skal jobbe om bord på skipene. Det kan synes som om man planlegger for at sjøfolkene som arbeider i fredstid, også vil gjøre det i krigstid. Det er i beste fall en haltende plan.

90 prosent av den norske handelsflåten er bemannet med utenlandske sjøfolk, de fleste asiatiske. I en krigssituasjon, hvor skip vil være svært utsatt, er det liten grunn til å tro at utenlandske sjøfolk vil risikere livet for et land de ikke har noe særlig forhold til.

Risikerer bemanningskrise over natten

Mange land vil og ønsker å forholde seg nøytrale. De vil følgelig ikke godkjenne at deres sjøfolk arbeider på sivile skip som understøtter en part i en krig. Dette kan gjelde land som India og Filippinene. Sjøfolk fra disse to landene bemanner i dag syv av ti stillinger i handelsflåten. Vi risikerer dermed en bemanningskrise over natten.

Det vil også kunne være sjøfolk fra andre land på norske skip som kan utgjøre en direkte sikkerhetstrussel, og som må erstattes. Ansvarlige etater – Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Sjøfartsdirektoratet blant andre – har tidligere i år stilt betimelige spørsmål om hvor lojaliteten til utenlandske sjøfolk vil ligge i krig.

Er det til sitt hjemland hvor de har hus, hjem, familie og venner, eller til Norge som flaggstat? Eirik Veum i PST uttalte for eksempel tidligere i år til Aftenposten at personell fra enkelte autoritære stater, som Russland, kan være spesielt sårbare for å bli tilnærmet av sitt lands etterretning.

Regjeringen må derfor snarest lage en plan for bemanning av den norske flåten i krig, og dette må skje i samråd med partene i arbeidslivet. Planen må ta utgangspunkt i vårt Nato-medlemskap.

Kan bli kalt ut til sjøs

En følge av dette er å øke antallet norske og allierte sjøfolk. Vi må både sørge for å beholde sjøfolkene vi allerede har, og rekruttere flere. Dette kan Norge faktisk gjøre noe med selv, for eksempel ved å styrke de økonomisk stimulerende tiltakene til norske rederier for å bruke norske sjøfolk.

Regjeringen har også foreslått at arbeidstagere mellom 18 og 72 år kan pålegges arbeidsplikt. Tusenvis av tidligere norske sjøfolk kan av staten bli kalt ut til å tjenestegjøre til sjøs igjen. Det finnes imidlertid ingen plan for å identifisere disse eller for hvilke krav til kvalifikasjoner og helse som skal stilles til dem i krig (sjøfolk må i dag ha gyldig helseattest).

En bemanningsplan som skissert ovenfor vil nødvendigvis ta tid å gjennomføre. Sivilt luftrom kan bli stengt i kortere eller lengre perioder ved sikkerhetspolitisk krise eller i krig. Dette kan vanskeliggjøre eller umuliggjøre mannskapsbytte. Endringer i bemanningssammensetningen må derfor skje lenge før Norge kommer i krig.

Når missiler faller ned kilometer fra Natos grenser i Polen, Russland avfyrer interkontinentale ballistiske missiler, og vi ser stadig mer urovekkende eksempler på hybrid krigføring i nordområdene, blir spørsmålet: Hvor god tid har vi? Erfaringsmessig har vi dårligere tid enn vi tror.

Var avgjørende for krigens utfall

Det meste gikk galt med norsk beredskap i opptakten til 9. april 1940, men på ett vesentlig punkt lyktes vi: Norge stilte på kort tid umiddelbart til disposisjon 30.000 norske sjøfolk for å bemanne verdens fjerde største flåte. Etableringen av Nortraship bare dager etter 9. april var helt avgjørende for krigens utfall.

I dag står vi dårligere rustet enn i 1940. Dersom vi ikke tar grep og lager en sikkerhetspolitisk robust og realistisk plan for bemanning av den norske flåten, risikerer vi å mangle et tilstrekkelig antall sjøfolk til å bemanne sivile skip i krig.

Det som står på spill, er et sivilsamfunn som kan bryte sammen, og Forsvarets operative evne som kan kollapse. Dette har vi ikke råd til. Derfor haster det å komme i gang.