Da president Bashar al-Assad i helgen ble veltet, ble celledørene i Sednaya åpnet på vidt gap, og dermed også dørene til noen av det syriske regimets mørkeste hemmeligheter.
For første gang fikk folk gå inn og se det beryktede fengselet. Med hunder og lommelykter saumfarte letemannskaper og familiemedlemmer de mørke, labyrintaktige gangene.
Først lette de etter overlevende. Så etter døde.
Fra Sverige fulgte Omar Alshogre med på videoene som ble delt på sosiale medier. I ti år har han hatt et bilde i hodet som han selv har malt, av hvordan fengselet så ut.
Bildet stammer ikke fra det han selv så, men fra hvordan han beveget seg rundt i det som fikk ble kjent som Assads «menneskelige slakteri».
– Du har enten bind for øynene, hendene foran øynene eller øynene igjen. Så du ser ingenting når du kommer til Sednaya. Du ser bare rommet ditt, sier Alshogre til NRK.
– Det lukter blod
29-åringen brøt ut i gledesgråt da han så bildene av fangene som løp ut i friheten etter å ha blitt løslatt. Det var etter at opprørere, ledet av islamistgruppen Tahrir Hayat al-Sham (HTS), hadde tatt makten i landet.
Det er gått ni år siden Alshogre selv ble smuglet ut av fengselet. Etter tre år i politisk fangenskap veide han bare 34 kilo.
Selv om han ikke visste mye om hvordan Sednaya så ut, utover cellen der han satt, er det andre ting Alshogre husker godt.
Som lukten.
– Det er ikke vanskelig å huske hvordan det lukter i Sednaya. For det lukter blod. Det var tortur daglig. Vaktene kom og drepte folk daglig, sier Alshogre.
Han forteller at menn, kvinner og barn ble torturert. Da fengselet ble åpnet, viste videoer at selv små barn hadde levd der i fangenskap.
– Men først og fremst, flere ganger i uka, luktet det brente kropper. For regimet brente de døde kroppene til de drepte i Sednaya, fortsetter Alshogre.
Leter blant likene
Familiemedlemmer har de siste dagene strømmet til fengselet i håp om å finne sine kjære i live. Tirsdag ble søket etter flere overlevende avsluttet.
Videoer delt av Reuters viste hvordan folk lette blant forbrente og vansirede lik som var funnet i fengselet, i et desperat forsøk på å kanskje kunne identifisere et savnet familiemedlem. Mange av likene viste tegn på tortur.
Alshogre husker også lyden fra Sednaya. Det vil si, han husker stillheten. Fangene fikk ikke lov til å snakke sammen. Dermed ble de sittende i mørket og lytte etter vaktene.
– Om vi pratet kunne vi bli straffet, forteller han.
Folk kunne for eksempel bli nektet mat. Det kunne være en dødsdom for en person som etter flere år i Sednaya allerede sto på randen av sultedøden.
– Alternativet var fysisk tortur. De kom inn og slo og henrettet folk hvis vi pratet, sier Alshogre.
Et nytt liv i Sverige
Det tok to år med behandling i Sverige før Alshogre ble frisk. Men han mener at han var heldig. Han fikk hjelp og støtte fra andre fanger han satt sammen med, leger, psykologer, lærere og advokater.
Syrias politiske fanger var «Syrias beste mennesker», sier Alshogre. De hjalp ham, og til gjengjeld kunne han finne en mening med livet ved å hjelpe folk rundt seg.
Nå lever 29-åringen det han kaller et godt liv i Stockholm. Han jobber i et transportfirma og med Syrian Emergency Task Force, en motstandsbevegelse til Assad-regimet.
Men søsteren, og barna hennes, har hele tiden vært i Syria. Alshogre har ikke truffet dem på over tolv år.
Mange syrere vender nå tilbake til hjemlandet som de flyktet fra på grunn av undertrykkelse og krig. Men selv om Alshogre kaller hjemlandet «det vakreste» i verden, har han ingen umiddelbare planer om å flytte tilbake.
– Det er ikke trygt, det er ikke stabilt, sier han.
– Og når det blir trygt, så er det ikke bare å dra tilbake med én gang. Jeg har en jobb her. Jeg har en familie her.
Interessert i utenriks? Hør utenriksredaksjonens podkast:
Publisert 11.12.2024, kl. 20.23 Oppdatert 11.12.2024, kl. 20.28