Om travmiljøet faktisk tok problemstillingene på alvor, ville sporten vært avviklet

Aftenposten har avslørt at det vanligste er at norske travhester blir tatt livet av når de er fem år. Foto: Øyvind Tveter

Om travmiljøet faktisk tok problemstillingene på alvor, ville sporten vært avviklet.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I Aftenposten reportasje «Hestedøden» ble det avdekket at norske travhester dør i veldig ung alder. Hestesporten sliter med omdømmet sitt, og det betente temaet avliving holdes gjerne skjult. En reportasje om dette i en av landets største aviser høstet mange reaksjoner fra et travmiljø som kjemper for sin fremtid.

Med innlegget «Misvisende om hestens levealder» ønsker Anne Wangen og Svein Morten Buer i Det Norske Travselskap (DNT) å nyansere debatten. Men dette fremstår som et forsøk på avsporing, da det sås tvil om avisens grundige analyse.

Naturlige årsaker?

Aftenposten har undersøkt livsløpet til 25.000 hester som døde fra og med år 2000. Ser man på fremgangsmåten, mener jeg at konklusjonen om at travhestene dør når de er rundt fem år, er riktig. Jeg arbeider selv med en statistikk over hestedødsfall, og tallet fremstår som representativt.

DNT reagerer på at det settes likhetstegn mellom innrapportert død og avliving. Men om hestene ikke avlives, hvordan dør de da? Noen få dør på banen eller under trening. Men de fleste saker jeg har sett på, viser en kobling mellom registrert død og avliving. For er det sannsynlig at unge travhester dør av naturlige årsaker?

Med så liten åpenhet er det ikke enkelt å hente ut informasjon. Heller ikke Nasjonalt hesteregister har oversikt over hvordan eller hvorfor hestene avlives.

Ved forespørsel fikk jeg til slutt tall på hvor mange hester som dør pr. år, fordelt på rase. Men dette hjelper lite om man vil dokumentere hestenes livsløp eller deres alder.

Omfattende og detaljert register

Men problematikken starter tidlig. Ifølge DNT er det slik at maks 65 prosent av føllene i et kull kommer til start. Når en årgang består av opptil 800 hester, er det mange som ikke blir med videre. Noen blir hobbyhester, men langt fra alle. For det er ikke et skrikende omplasseringsbehov for hundrevis av travhester her til lands.

DNT mener videre at Aftenpostens datagrunnlag bygger på tilfeldige registreringer i deres egen database. Utsagnet er underlig da registeret er omfattende og detaljert. At dødsregistreringer mangler, betyr jo bare at flere hester er døde. Og samtlige av de døde hestene har vært i travsportens tjeneste.

Selv med dyrevelferdstiltak og et stort apparat er ikke sporten trygg for dyrene, og det stemmer ikke at hester som traver urent, aldri får startet. Om travmiljøet faktisk tok problemstillingene på alvor, ville sporten vært avviklet.

Høy risiko

Aftenposten setter søkelys på hestens situasjon. Vinklingen er nok ikke tenkt som et angrep på utøvernes følelser, selv om bransjens talspersoner bidrar til et inntrykk av dette. Det er også irrelevant om hvor glad en eier eller trener er i hesten sin. For travsporten utsetter dyrene for en høy risiko, for formål som underholdning og pengespill.

Mediedekning om sportens kontroversielle sider er nødvendig. For travmiljøet selv viser liten vilje til å belyse dette. Da må andre ta jobben, for hestenes skyld.

Isabelle Møane har hatt stillinger i ulike dyrevernsorganisasjoner. Hun skriver om dyrevelferd på nettsiden Abolisjonisten.