Om Thomas Hylland Eriksen (1962–2024): «Kjendisstatusen gikk ham aldri til hodet»

Thomas Hylland Eriksen (bildet) gjorde sosialantropologien til allemannseie, skriver Thorgeir Kolshus i sitt minneord over professoren som var kjent for sitt arbeid innen globalisering, identitet, etnisitet og kulturelt mangfold. Eriksen ble 62 år gammel. Foto: Tor Stenersen

Den eneste gangen jeg så ham synlig irritert, var da noen omtalte ham som «en bauta». Det skulle han seg frabedt!

I en tid der merkelappen «unik» sitter løst, er det en lettelse å kunne bruke den uten forbehold: Thomas Hylland Eriksen var unik.

I timene etter at nyheten om hans bortgang 27. november ble kjent, fyltes sosiale medier med bedrøvelse og takknemlighet fra mange ulike hold.

Alle ser ut til å ha sin Thomas-historie. Vi som har vært hans studenter og kolleger ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, har våre. Felles for dem alle er at de er fylt av beundring og kjærlighet.

Dette hører vel sjangeren til, vil noen kanskje innvende. Men denne unisone lovprisningen var der også i årene før han forlot oss, etter åtte års alvorlig kreftsykdom.

Og sannelig er det mye å applaudere.

Raushet og ros fremfor misunnelse og smålighet

De objektive resultatene fra en fortsatt ung akademisk karriere er sjeldent omfattende:

60 bøker, 800 tellende forskningstekster, tre æresdoktorater, høythengende forskningsmedaljer, de mest prestisjetunge prosjektilslag, æresforelesninger i alle himmelretninger, alt som finnes av formidlingspriser. Kort sagt har Thomas Hylland Eriksen oppnådd mer alene enn et helt forskerkollektiv. Og det uten å gjøre seg til uvenn med noen.

Det er på dette punktet han beveger seg fra enestående til unik.

I universitetsverdenen har oppmerksomhet og anerkjennelse vært knappe goder, mens misunnelse og smålighet har funnes i rikeste monn. Der har han rett og slett vært så suveren at han har kunnet heve seg over slikt – blant annet gjennom å gi oppmuntringer og ros der disse hører hjemme.

Alle vi som har fått et innforstått blunk og en anerkjennende pekefinger etter å ha levert et litt originalt argument eller påpekt en uventet kobling, har vokst på den indre jubelen disse små bevegelsene har skapt i oss. Og de fleste av oss har skjønt hvor viktig det er å dyrke den samme rausheten.

Summen av dette utgjør en sterk og varig kulturendring – med Thomas som rollemodell og førstebeveger.

Gjorde sosialantropologien til allemannseie

Thomas er det beste eksempel på at det faktisk går an å vinne hele verden uten å ta skade på sin sjel. Han lot sin anarkistiske grunnholdning styre omgangen med kritikere av alle slag og tok selv de mest urimelige lesninger og innspill på alvor og møtte dem med vennlighet.

Enhver anledning kunne brukes til å bedrive opplæring og opplysning – ingen var så vrange at de ikke kunne vendes. Og hvis motstanderen hadde bedre argumenter, var han selv vendbar. Innimellom ble han også uenig med seg selv. Og det er jo da også uhygienisk ikke å skifte mening en gang iblant.

For grunnleggende sett var Thomas et opplysningsmenneske.

Kombinasjonen av å være særdeles belest, smittende engasjert og uhyre nysgjerrig var uimotståelig for en norsk offentlighet som var sultefôret på kunnskapsrik uhøytidelighet under mediefrislippet på tidlig 1990-tall. Han assosierte så du kunne høre det formelig sprake i sikringene. Tilhørerne fikk knapt med seg en brøkdel – men den brøkdelen inneholdt mer enn de fleste foredrag. Og det var alltid tankevekkende, i ordets rette betydning, altså som en kime til egne innsikter.

Seriøsitet ble heller aldri forvekslet med alvor. Slik gjorde han sosialantropologien til allemannseie. Vi som var hans studenter på 1990-tallet, trengte tre-fire forsøk på å stave faget, men vi elsket det. Og vi elsket ham, der han viste oss det kreative potensialet i den gjennomtenkte avsporingens kunst og hvordan vissheten om at andre måter å organisere fellesskapstilværelsen på, ikke bare var mulige, men faktisk helt reelle, spredt rundt i hele den vide verden.

Når den innsikten endelig faller på plass, er det enormt frigjørende. For det betyr at siden samfunn er skapt av oss mennesker, kan de også endres av oss mennesker. Slikt gir håp. Fortsatt.

En faglig supertungvekter med fjærlette steg

De av oss som har hatt gleden av å være hans kolleger, har også sett en som aldri har skummet fløten av alle de små og store arbeidsoppgavene som hører en universitetstilværelse til. Han vekslet ubesværet mellom æresforelesninger og tålmodige e-postutvekslinger med førsteårsstudenter som ennå ikke helt hadde knekket studiekoden.

Kjendisstatusen gikk ham aldri til hodet. Han oppmuntret heller aldri til disippelskap.

Tvert imot: Den eneste gangen jeg så ham synlig irritert, var da noen omtalte ham som «en bauta». Det skulle han seg frabedt! For han var slettes ingen bauta. En bauta er urokkelig, inviterer til ærefrykt, er plassert på avstand fra livet for øvrig og kaster lange skygger så lite annet får vokse.

Thomas Hylland Eriksen bedrev hvileløse vitebegjærlige vandringer ispedd spenstige hopp og unndro seg alle former for tilbedelse.

Han var noe så sjeldent som en faglig supertungvekter med fjærlette steg. Og så var han en gjennomført fin fyr. Den kombinasjonen gjør ham til det unike mennesket som har beriket sosialantropologien og norsk offentlighet gjennom nærmere 40 år. For det er vi alle dypt takknemlige.

Under finner du noen av Thomas Hylland Eriksens mange kronikker og debattinnlegg: