Oljenæringen vil gradvis bli faset ut. Her er planen Ap bør lage

Bildet: Statsminister Jonas Gahr Støre besøker Sleipner A-platformen i 2022. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Tiden er inne for en reell debatt om omstillingen vi står overfor.

MDGs oljepolitikk er langt unna hva flertallet på Stortinget står for, og langt unna hva Arbeiderpartiet kan gå med på. Det er forståelig at budsjettforhandlingene nå står i stampe. Men det bør finnes en vei ut.

En prosess som Arbeiderpartiet kan starte med stolthet.

Enten det er politikk eller økonomi som faser ut oljenæringen, så vil den gradvis bli faset ut fremover. Da vil det ikke være dumt med en plan.

Fullføre trilogien

De fleste stortingsmeldinger går i glemmeboken. Men stortingsmelding 25 fra 1974 har en nærmest mytologisk status i norsk politikk.

Den heter «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunnet» og er det nærmeste vi kommer en strategisk plan for å håndtere den fremtidige veksten i oljeaktivitet.

En slags oppfølger kom i 2001 med stortingsmelding 29, «Retningslinjer for den økonomiske politikken». Det var der handlingsregelen ble slått fast.

Nå kan Arbeiderpartiet fullføre trilogien.

Det naturlige er at det skjer i tre steg.

Troverdige analyser

Det første steget er å sette ned et utvalg. En ny NOU (offentlig utredning) kan presentere troverdige analyser for utviklingen i tilbud og etterspørsel. Den bør vurdere konsekvensene av å åpne ulike områder for oljeaktivitet, knyttet til både natur, klima og økonomi. Og, ikke minst, konsekvensene for norske arbeidsplasser, lokalsamfunn og næringsstrukturen.

Faktaene er allerede tilgjengelige, men de er for fragmenterte og sjelden satt i sammenheng med den øvrige politikken som føres.

Presentere en plan

Det andre steget er en stortingsmelding. Regjeringen må gi sine vurderinger og presentere en plan for hvordan politikken skal håndtere endringene.

Hvilke investeringer kan vi gjøre i dag som vil dempe konsekvensene av det uunngåelige fallet? Hvilke deler av Norge vil bli hardest rammet, og hvordan bør det håndteres? Hvordan skal Hammerfest utvikle seg når Melkøya på et tidspunkt legges ned?

Dette handler om at summen av all politikk må virke i retning av at oljenedgangen hverken skal føre til fraflytting og sentralisering eller kraftig reduksjon i verdiskapingen og skatteinntektene.

Dette er ikke bare oljepolitikk. Virkemidlene finnes i alle departementer, men de er stort sett opptatt med sitt. Akkurat som vi analyserer eldrebølgen med et bredt perspektiv, må vi gjøre det samme med utviklingen i petroleumsnæringen.

Burde ikke være stadige krangler

Det tredje er at Stortinget inngår et bredt forlik. Det bør gi ny enighet om hovedlinjene i norsk olje- og gasspolitikk, inkludert hvilke områder som skal unntas for petroleumsaktivitet.

Ingen har lyst på en ny desperat motkonjunkturpolitikk og en ny oljeskattepakke. De færreste har lyst til at hver eneste statsbudsjettforhandling skal bli en ny runde med debatt om letestans og konsesjonsrunder. Det burde ikke være stadige krangler om iskant og Lofoten.

Mulig å bli enige

Deretter kan blikket rettes mot den fremtidsrettede politikken. Med fakta i bunn burde det være mulig å bli enige om politikk som vil gjøre omstillingen lettere og sørge for at kysten og norsk økonomi er bedre rigget for tiden etter oljen.

Produksjonen og aktiviteten kommer til å falle betydelig allerede neste år. Det vil bli merket kraftig på Vestlandet. Behovet øker både for forutsigbarhet for næringen og for omstillingskraft i regionen generelt.

Oljedebatten må bli mindre symboltung, og omstillingsdebatten må bli mer jordnær.

Kall det en utfasingsplan, kall det en omstillingsplan, en solnedgangsplan – jeg overlater til Arbeiderpartiet å gi det et navn. Uansett er det en oppgave som er Jonas Gahr Støre verdig å fullføre Arbeiderpartiets strategiske arbeid for den norske oljeepoken med stil.