Nyanserte beskrivelser av sykefraværet? Dette forvirrer mer enn det forklarer.

Det store bildet viser en økning i sykefraværet, primært drevet av psykiske plager og til dels tretthet. Økningen er sterkere blant personer tidlig i 30-årene, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB

Diskusjonen fremover bør handle om hvordan vi kan innrette helsetjenesten og arbeidslivet slik at flere klarer å delta.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en kronikk 5. november ønsker forsker Ivar Lima i Arbeids- og velferdsdirektoratet å nyansere sykefraværsdebatten. Han imøtegår tre påstander han mener er delvis feilaktige.

Men Limas kronikk bidrar ikke til en nyansert debatt. Her gjennomgår vi hvorfor:

Påstand 1: Økningen i sykefravær er uforklarlig.

Lima peker særlig på luftveislidelser og long covid. Dette er selektiv tolkning av data, etter vårt skjønn. Basert på Navs egne oppdaterte data skyldes økningen primært at flere rapporterer psykiske plager, og at det er et markert fall i sykefravær som skyldes luftveislidelser.

Riktignok kan en betydelig andel av økningen i sykefraværet de siste årene tilskrives slapphet/tretthet, men dette kan ikke uten videre knyttes til long covid.

Oppsummert: Påstanden om at en vesentlig del av økningen kan tilskrives luftveislidelser og long covid fremstår som selektiv tolkning uten klar empirisk støtte.

Påstand 2: Mesteparten av sykmeldingene handler om plager som egentlig ikke er til hinder for jobb.

Lima skriver at denne påstanden er delvis feilaktig fordi « ... de aller vanligste diagnosene for legemeldt sykefravær er luftveislidelser, og dette gjelder i enda større grad nå etter koronapandemien».

I siste kvartalsrapport oppsummerer Nav selv med at «Sykefravær med sykdommer i luftveiene er den eneste diagnosegruppen med reduksjon siden 2. kvartal 2023, og denne er betydelig redusert de siste årene».

Hvordan Lima lander på sin konklusjon, er vanskelig å forstå.

Lima fremhever også at den store gruppen muskel- og skjelettlidelser inkluderer en rekke invalidiserende tilstander. Det er riktig at invalidiserende tilstander er inkludert, men for eksempel brudd og skader utgjorde kun 13 prosent av sykefraværet for muskel- og skjelettlidelser i 2023. For de fleste muskel- og skjelettlidelsene som utgjør sykefraværet, er aktivitet og arbeidstilknytning anbefalt. I tillegg: Debatten dreier seg særlig om økningen i sykefravær, og det er vanskelig å se for seg at det har vært en markant økning i knusninger eller andre invalidiserende tilstander.

Påstand 3: Fastlegen er portvokteren

Lima har rett i at mange sykmeldinger ikke er skrevet ut av fastleger. Men igjen: Økningen i tapte dagsverk skyldes hovedsakelig psykiske plager, og særlig lettere psykiske plager. Denne typen diagnoser settes vanligvis av fastleger.

Vi er enige med Lima i at kutt vil ha negative konsekvenser for dem som ikke har muligheter til å jobbe, men Lima er unyansert ved ikke å peke på at fravær av kutt kan også ha negative konsekvenser. Besparelsene vil kunne brukes til å hjelpe de mest sårbare blant oss, og for noen arbeidstagere kan et styrket incentiv til å delta i arbeidslivet medføre bedre helse og lavere sannsynlighet for utenforskap.

Hvordan skal flere klare å delta

Det er behov for nyanser i sykefraværsdebatten, men nyansene må være forankret i oppdaterte data og underbygge en helhetlig forståelse av utfordringene. Når det fremheves diagnoser som allerede er på retur, risikerer vi å miste fokus på hva som faktisk driver utviklingen i sykefraværstallene.

Det store bildet viser en økning i sykefraværet, primært drevet av psykiske plager og til dels tretthet. Økningen er sterkere blant personer tidlig i 30-årene. Økningen er drevet av diagnoser som fastlegene i stor grad er involvert i å sette.

Diskusjonen fremover bør handle om hvordan vi kan innrette helsetjenesten og arbeidslivet slik at flere klarer å delta, både for deres egen helses skyld og for samfunnets økonomi.