Norge er en nasjon fanget i et selvbedøvende selvbedrag

Hvis det skal gi noen mening å snakke om klimakrisen, er det nødvendig å advare – og hvordan advarer vi hvis vi ikke kan fortelle om de katastrofale konsekvensene? spør Carsten Jensen. Bildet er fra 2016. Foto: Cornelius Poppe, NTB

Hvis alle nasjoner drev på som Norge, ville vi hatt bruk for minst tre jordkloder.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Jeg er i Trondheim i Norge og skal snakke om klimakrisen til en flokk unge mennesker. Du må ikke nevne tipping points, sier en vennlig person til meg. «For da blir de traumatisert.»

Tipping points heter på norsk vippepunkter og betegner de uopprettelige forandringene i klimaet hvor alt blir for sent.

Det kan være den totale nedsmeltingen av innlandsisen på Grønland eller i det vestlige Antarktis, som vil medføre en kolossal økning av havnivået.

Det kan være de atlantiske havstrømmene som snur, og som vil medføre at Nord-Europa blir senket ned i en utålelig kulde mens tropene blir overopphetet.

Det kan være permafrosten som smelter og utløser enorme mengder metangass med helt uoverskuelige konsekvenser for innholdet av CO₂ i atmosfæren.

Det kan være massedød av korallrevene eller sammenbrudd av jungelen i Amazonas som en følge av tørke og branner.

Det tåler ikke de norske ungdommene

Ingen vet når alt dette kan skje. Det kan skje i morgen eller om 50 år. Men hvis vi ikke handler, skjer det med stor visshet. Men det tåler ikke de norske ungdommene å høre om, for da går de lei.

Går det an å fortelle dem at 2023 ble det varmeste året som noensinne er registrert, og at 2024 ser ut til å bli enda varmere?

Går det an å snakke om at nettopp på denne dagen, fredag 15. november, ligger temperaturen i Trondheim 9 grader over normalen?

Norge har et såkalt pensjonsfond på 18 billioner kroner – 18.000 milliarder. Basert på oljeinntektene fra Nordsjøen. Og akkurat som unge nordmenn blir traumatisert hvis jeg nevner vippepunktene, så blir norske politikere traumatisert hvis noen nevner at Norge har fremtidssikret seg ved å forvandle Jordens atmosfære til en losseplass for CO₂.

Den norske sjelen

Torbjørn Egners populære fortelling «Dyrene i Hakkebakkeskogen» er tilsynelatende skrevet for barn. I virkeligheten er historien en ubarmhjertig, anatomisk dissekering av den norske sjelen, som er splittet mellom den sparsomme Morten skogmus og Klatremus, en nesten frivol representant for et nyrikt forbrukersamfunn som hedonistisk hengir seg til nuet uten tanke for morgendagen.

De oppsparte oljebillionene i det såkalte Statens pensjonsfond er Morten skogmus’ valg. Men når statistikken viser at Norge allerede den 12. april i år kunne feire sin overshoot day, den dagen da landet har brukt opp sin andel av Jordens ressurser, er det Klatremus’ valg. Hvis alle nasjoner drev på som Norge, ville vi hatt bruk for minst tre jordkloder.

Det må også i rettferdighetens navn nevnes at Danmark, som i utrettelig selvros skryter av sin klimaprogressivitet, nådde sin overshoot day allerede 16. mars, altså nesten en måned før Norge.

Fanget i et selvbedøvende selvbedrag

Norsk olje er klimavennlig og ren i politikernes øyne, sier Anne Karin Sæther fra Norsk klimastiftelse ironisk til meg. I en bokhandel finner jeg en bok med tittelen «Oljeboka – slik gjør norsk olje og gass verden til et bedre sted».

Norge er en nasjon fanget i et selvbedøvende selvbedrag. Autokraten Ilham Alijev, verten for COP29 i Aserbajdsjan, kaller olje for «Guds gave». Han er en åndsfelle til Norge. Vårherre vil alltid drysse sitt tryllestøv over Europas Kuwait.

Den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith sa en gang at Vårherre måtte være nordmann. Det var før oljefunnene i Nordsjøen som til den grad gjorde ordene hans profetiske.

Og klimakrisen? Når den siste overlevende danske står i vann til halsen på toppen av Himmelbjerget, vil nordmennene trives mellom Drøbak og Trondheim i et paradisisk landskap av frodige, subtropiske vekster. Det vil være slutt med å gå på ski, men det vil da også være den eneste prisen nordmennene kommer til å betale for mishandlingen av vår felles planet.

Hvis ikke.

Et folk av troll

Ja, hvis ikke kloden når et av vippepunktene og de atlantiske havstrømmene snur. Da vil Norge bli et dypfryst arktisk land. Og nordmennene må lære å leve som de samene hvis jord de en gang koloniserte. Og de ungdommene jeg står foran i Trondheim, vil stirre anklagende på sine foreldre og spørre dem hvorfor de ikke gjorde noe. Svaret er innlysende. De var seg selv nok.

Det er forbannelsen i Henrik Ibsens nasjonaldrama «Peer Gynt». Dovregubben belærer Peer om forskjellen på menneskenes motto «vær deg selv» og trollenes «vær deg selv nok». Og det er Dovregubben som feller dommen over Peer Gynt: Han har ikke levd som menneske, men som troll, ikke seg selv, men seg selv nok. Og Ibsens drama er mer aktuelt enn noensinne. Oljen har gjort nordmennene til et folk av troll.

Jeg vil våge å tilføye at den fossile brenselsindustrien har gjort de rike landene, det globale nord, til et folk av troll.

Vær ikke deg selv nok

Hvis det skal gi noen mening å snakke om klimakrisen, er det nødvendig å advare – og hvordan advarer vi hvis vi ikke kan fortelle om de katastrofale konsekvensene?

Med valget av Donald Trump til president i USA har landet, som sammen med Kina er verdens største bidragsyter til klimakrisen, meldt seg ut av forsøket på å stoppe katastrofen. Derfor er det et viktig spørsmål som ikke bare angår unge nordmenns forståelige angst: Hvordan unngår vi at vi med advarende svartmaling tar motet fra alle slik at de bare har øye for sin egen lille, kortvarig trygge verden?

Håp er et ofte misbrukt trøsteord som altfor godt kan dekke over en passiv optimisme. Tenk i stedet håp som en oppfordring til handling. Tenk på alt det som er deg aller kjærest. Tenk på hva du gjerne vil skape, og bruk det som byggesteiner for en ny fremtid.

Ikke vær redd for sinne, sorg eller angst, for alt det er følelser som har rot i din kjærlighet til verden. Så vær ikke deg selv nok. Vær mer enn deg selv. Vær en del av det livsnødvendige fellesskapet, som er det eneste som kan stanse klimaforandringene.

1980-tallets feirede nyliberalisme

Det begynte for snart et halvt århundre siden med britiske Margaret Thatcher og amerikanske Ronald Reagan, som begge mente at staten ikke var løsningen, men problemet.

Et samarbeidende sivilsamfunn trodde de ikke på, bare på markedets konkurransestyrende amokløp. 1980-tallets feirede nyliberalisme begynte med en hyllest til det frie markedet, og i dag ser vi resultatet: en klimakrise som akselererer, fordi en ideologisk diskreditert stat ikke makter å bruke hverken lovgivning eller skatter som våpen mot den fossile brenselsindustrien.

På samme måte som markedet ikke løste fattigdomsproblemet, men tvert imot bare økte ulikheten, vil markedet heller ikke kunne skape et bærekraftig samfunn. Det kan bare vår felles skapende kraft og ansvarsfølelse.

Et nytt liv venter på oss hvis vi selv vil kjempe for det. Vi vil finne et tettere fellesskap enn vi noensinne har opplevd i prestasjonssamfunnets ensomhet, og en større frihet enn vi noensinne har hatt i forbrukersamfunnets tomme valg mellom ensartede produkter.

Vi er ikke dømt til vergeløshet

Vi vil få et rikere liv om vi bare slutter å måle rikdom i bruttonasjonalprodukt, aksjekurser, formue og inntekt, men i stedet finner rikdommen i oppblomstringen av menneskelige relasjoner og naturen omkring oss. Vi er ikke dømt til vergeløshet, men til å gjøre motstand når vi selv og våre barns fremtid er truet.

Vi har å gjøre med sterke krefter: skruppelløse oligarker som ikke engang gidder å late som om de bekjenner seg til demokratiet, maktsyke autokrater for hvem alle midler gjelder, også vold, en fossil brenselsindustri som løgnen er like naturlig for som å late vannet, og en anti-klima høyrefløy som har stukket ut øynene på seg selv når det kommer til vår felles fremtid.

All sannsynlighetsberegning sier at Goliat vinner. Men David slynget steinen sin og vant over sannsynligheten.

Det er Davids dyrebare slynge vi må holde fast i hånden.

Vi har kjærligheten til livet på vår side. Derfor vil vi vinne.

Oversatt fra dansk av Bjørg Hellum.