Nå står vi ved inngangen til en ny runde med opprustning, akkurat som på 1980-tallet

Den luftbårne Kinzjal-missilet kan bære både konvensjonelle og kjernefysiske våpen og flyr med hypersonisk hastighet. Her montert på et russisk jagerfly. Foto: Alexander Zemlianichenko, AP/NTB

Vi står ved inngangen til en ny runde med opprustning.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Situasjonen har mange likheter med frykten for «euromissilene» på 1980-tallet. Den gangen het missilene SS-20 på sovjetisk side og Pershing II og kryssermissiler på vestlig side. Krigsfaren var stor. Nå står vi ved inngangen til en ny runde opprustning av samme slag, men under andre politiske og teknologiske omstendigheter.

Svakheten ved unilateralunilateralSom gjelder eller forplikter bare den ene av to eller flere parter. Kilde: ordbøkene.no opprustning omtales ofte som sikkerhetsdilemmaet eller det siste stegets villfarelse. Nye våpen innføres i håp om sikkerhetsmessige fordeler, men etter en stund treffer motparten tiltak som nuller ut fordelen. Resultatet blir ofte redusert sikkerhet på et høyere rustningsnivå og til større kostnad.

Den villfarelsen gjentar seg nå. Ny teknologi utvikles for å lage noe den andre ikke har, eller for å «fylle et gap» der den andre antas å ligge foran, på sitt verste uten mål og dypere mening med det som gjøres.

Løftet opp på systemnivå

På 1980-tallet viste Palme-kommisjonen (Den uavhengige kommisjonen for nedrustnings- og sikkerhetsspørsmål) en vei ut av uføret. Kommisjonen sa at i den kjernefysiske tidsalder er ikke sikkerhet noe man kan bygge alene ved ensidig opprustning. Det er noe man må bygge sammen med motparten, til fordel for begge.

Kommisjonen kalte det «felles sikkerhet». Begrepet løftet sikkerhetstenkningen opp på systemnivå. Mange europeiske land ble inspirert av den, og Sovjetunionens leder, Mikhail Gorbatsjov, brukte den aktivt under toppmøtet med USAs president Ronald Reagan i Reykjavik i desember 1986.

Amerikanerne ble aldri preget av denne tankegangen slik som europeerne, men de hadde selv vært initiativtagere og pådrivere for rustningskontroll, som fulgte et smalere, men beslektet spor.

I bredeste forstand dreide rustningskontroll seg om alle former for internasjonalt samarbeid med sikte på å unngå en krig ingen ønsket, det vil si kjernefysisk krig. Slik sett var ikke felles sikkerhet noe radikalt nytt for Reagan og andre amerikanske ledere.

I dag er begge deler viktigere enn på lenge, men ingen av dem er på radaren. Sikkerhetstenkningen er tilbake i sine mest primitive folder.

Har Europa som bruksområde

Russerne satte fart på utviklingen av nye missiler så snart de kom seg ut av det økonomiske uføret etter Sovjetunionens sammenbrudd. Det bakkebaserte Iskander-missilet finnes etter hvert i flere varianter med en rekke ulike våpenlaster. Det flybaserte Kinzjal og det sjøbaserte Zirkon kan bære både konvensjonelle og kjernefysiske våpen og flyr med hypersonisk hastighet (mer enn fem ganger lydens hastighet). Alle har Europa som sitt primære bruksområde.

Avangard, som skytes opp med bærerakett og sendes videre med 20 ganger lydens hastighet, har strategisk rekkevidde, men er relevant også i europeisk sikkerhetssammenheng.

Den vestlige oppbyggingen begynte noen år senere, men nå er USA og Tyskland enige om å stasjonere nye missiler ved det amerikanske hovedkvarteret i Wiesbaden. Denne basen er én i en kjede på fem slike baser i ulike deler av verden som skal samordne land-, sjø-, luft- og romstridskreftene, først og fremst for å trenge igjennom motpartens forsvarssystemer.

Ett av missilene – Dark Eagle – har 17 ganger lydens hastighet og en rekkevidde på 2500 kilometer. Det er ferdig testet og skal utplasseres i 2026. To varianter av sjøbaserte missiler skal også stasjoneres i Wiesbaden. Europeiske land har sine egne missiler og planlegger nye i samarbeid med hverandre.

Åpner for kjernefysisk svar

Dette er noen elementer i en bredere omforming av den europeiske sikkerhetsarkitekturen. Teknologisk sett er den hypersoniske hastigheten et nytt trekk som gjør varslingstiden minimal. Flere av missilene har også en manøvreringsevne inn mot målet, som gjør det vanskelig å stoppe dem.

Her foregår det en klassisk rustningsdrivende konkurranse mellom offensive og defensive systemer.

På 1980-tallet var det atomvåpen på alle missilene. USA kunne bruke dem mot de østeuropeiske landene og sovjetiske styrker der, men ikke mot Sovjetunionen, for det ville føre til gjengjeldelse mot USA. Nå er de østeuropeiske landene medlemmer av Nato, og bombing av allierte skal helst unngås (unntaket er Belarus, som fortsatt er alliert med Russland).

Derfor er de nye amerikanske missilene konvensjonelle. Det ble klart allerede i 2018, om ikke før, da avtalen som forbød alle amerikanske og russiske mellomdistansevåpen, brøt sammen (INF-avtalen).

Dette betyr ikke at atomvåpnene blir nedprioritert. Flybårne kryssermissiler på amerikanske B-52 og B-2 vil erstattes av nye missiler på B-52 og B-21 fra 2030, med argumentet at de trengs for å styrke fleksibiliteten i de regionale angrepsplanene.

Et nytt sjøbasert kryssermissil er også på trappene. Russland prioriterer atomvåpensektoren – det er typisk for atommakter som er konvensjonelt underlegne – og russisk doktrine åpner for kjernefysiske svar på konvensjonelle angrep.

Har pleid å ende i ragnarok

Begrenset kjernefysisk krigføring er en uttalt del av de militære forberedelsene på begge sider. Det planlegges for deeskalering og våpenhvile på fordelaktige vilkår (for en selv). Realismen i dette er høyst tvilsom: Natos øvelser har pleid å ende i ragnarok. Men USA og Russland vil gjøre alt de kan for å holde egne territorier utenfor.

Frontlinjestatene er redde for at russerne skal angripe Nato-land, særlig hvis krigen i Ukraina avsluttes med et godt resultat for aggressoren. Styrkeforholdet tilsier at dette er tankespinn, for Vesten er teknologisk overlegen i nær sagt alle relevante henseender.

Og det globale sør – som Russland er sterkt avhengig av – kan reagere surt hvis russerne åpner en ny front. Rett eller galt, frykten er likevel reell, og det er ikke vanskelig å forstå russernes bekymringer heller når Nato styrker seg langs hele vestgrensen.

Trenger politikk for felles sikkerhet

Til sammen betyr dette opprustning og utvikling av et sikkerhetssystem som er ustabilt, for hvis beslutningstagerne begynner å tro at krigen kommer, kan presset for å slå til først bli uimotståelig. Opptrapping til bruk av atomvåpen er også blitt mer sannsynlig, for i den grad partene tror at atomkrigen kan begrenses, svekkes betenkelighetene ved første bruk av våpnene.

Europeerne ligger i så fall an til å bli de primære ofrene, nå som på 1980-tallet.

Tegner jeg et unødvendig dystert bilde? Nei, for det ligger i sikkerhetspolitikkens kjerne å ta høyde for det verst tenkelige og treffe tiltak for å unngå det. Men 1980-tallet endte da med den kalde krigens slutt? Ja, men ingen tør sjanse på en ny Gorbatsjov med det første. Det ville være totalt uansvarlig.

For å møte utfordringene trengs politikk for felles sikkerhet. Ingen liker det russerne gjør i Ukraina, men de vil være våre naboer i all overskuelig fremtid.

PS Elefanten i rommet heter Donald Trump og Ukraina. Det kan forandre mye, også i det bildet jeg tegner, men ikke behovet for ny tenkning i en ny missilalder.