Mytene om «farene» ved ADHD-medisiner henger ikke sammen med forskningen

Barn er blitt medisinert for ADHD siden 1960-tallet. Medisinene som brukes i dag, har få alvorlige bivirkninger, skriver Rolf Marvin Bøe Lindgren. Illustrasjonsfoto: Jenny Kane, AP/NTB

Dagens skole stiller høyere krav til barns sosiale ferdigheter og evne til organisering. Derfor kommer konsekvensene av ADHD til syne tidligere.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kommentator i Aftenposten Therese Sollien stiller 27. november interessante spørsmål om økningen av ADHD-diagnoser. Flere av poengene hennes står likevel i kontrast til internasjonal forskning og klinisk erfaring.

1. ADHD er ikke bare en skolerelatert tilstand
   ADHD er en nevropsykiatrisk tilstand som medfører betydelig funksjonsfall på flere livsområder – ikke bare i skolen. Det handler om vansker i relasjoner, utfordringer med selvstendighet, problemer i arbeidslivet og psykisk helse. Å redusere ADHD til noe som bare gjelder skole, gir et misvisende bilde.
2. Diagnoser reflekterer identifisering, ikke forekomst
   Diagnoser oppstår ikke av seg selv. De forutsetter at et problem blir identifisert, og at personen blir utredet. Økningen Sollien beskriver, handler ikke om at flere barn får ADHD, men at flere som alltid har hatt tilstanden, nå blir diagnostisert. Prevalensen har hele tiden ligget rundt 5,9 prosent blant barn. Det er antallet diagnoser som har økt, i takt med bedre kunnskap.
3. Prevalensen er nærmere 1 av 17 enn 1 av 20
   Internasjonal forskning viser at ADHD forekommer hos rundt 5,9 prosent av barn, eller cirka 1 av 18, ikke 1 av 20. Dette tallet er trolig lavt, siden ADHD hos jenter er blitt underdiagnostisert.
4. Skolens krav har endret seg
   Dagens skole stiller høyere krav til barns sosiale ferdigheter og evne til organisering. Derfor kommer konsekvensene av ADHD til syne tidligere. Samtidig blir de eldste barna i klassen ofte underdiagnostisert, siden de kan kompensere bedre for symptomene. Dette handler ikke om overdiagnostisering av de yngste, men om underdiagnostisering av de eldste.
5. Medisinering er trygg og godt etablert
   Barn er blitt medisinert for ADHD siden 1960-tallet. Medisinene som brukes i dag, har få alvorlige bivirkninger. Når medisiner er riktig dosert, forbedrer de barns livskvalitet og funksjon. Mytene om «farene» ved ADHD-medisiner henger ikke sammen med forskningen.
6. Ikke-medisinske alternativer krever ressurser
   Selv om det fantes effektive ikke-medisinske alternativer, har skolen ikke kapasitet til å implementere dem. Lærere strever allerede med å følge opp elever som trenger tilrettelegging. Medisinering gir mange barn mulighet til å fungere bedre i en skolehverdag med høye krav.