Møttes over internett: – Kjenner på dårlig samvittighet

1 month ago 23



I ett år har Renad levd i bomberegn. Hennes norske venninne Anne Marte hjelper henne med å holde motet oppe når krigen nå går inn i sitt andre år.

 Per Haugen / TV 2
IVRER ETTER Å HJELPE: Anne Marte Moe snakker nærmest daglig med venninnen som bor på Gazastripen. Foto: Per Haugen / TV 2

Publisert 14.10.2024 02:26

Renad Abudiah (22) gikk på universitet da krigen på Gazastripen brøt ut 7. oktober i fjor. 

Tolv måneder senere bor hun i et telt som hun deler med ni andre familiemedlemmer, i Mawasi-teltleiren ved Khan Younis. 

– Det er sommer og ekstremt varmt, men verst er det i teltet – teltet er som en brann, sier Abudiah til TV 2.

Denne onsdagen skinner solen sterkt, slik den pleier å gjøre i Gaza i september, da TV 2 snakker med henne.

– Jeg hadde drømmer

­Selv står hun utenfor, i skyggen av et annet telt, da videosamtalen når gjennom.

Hun filmer rundt seg for å vise de kummerlige forholdene. Like ved teltklyngen, står et hjemmebygd skjul.

Dette er toalettet deres, som fire familier deler på, sier hun.

Men det var ikke slik livet skulle bli.

 Privat
FORDREVET: 22 år gamle Renad Abudiah foran teltet som hun og ni andre bor i, i teltleiren Mawasi på palestinske Gazastripen. Foto: Privat

– Jeg studerte IT. Jeg hadde drømmer, mål og planer som jeg jobbet og strevde for.

Frykter et helt liv i telt

Hjemmet til familien, som lå i byen Khan Younis, ble bombet i fjor. 

Det samme er hundretusener av andre hjem, ifølge FN, som frykter at det kan ta minst 80 år å gjenoppbygge alle hjemmene på Gazastripen. 

– Jeg er redd for at jeg skal leve hele livet i telt, sier Abudiah.

22-åringen snakket også med TV 2 i mai. Da fortalte hun at de hvert eneste øyeblikk sto overfor døden.

Slik er det nå også.

I september angrep Israel et område i teltleiren der familien nå bor

Leiren ligger i det som Israel selv omtaler som en trygg og humanitær sone. Det er til dette området det israelske forsvaret (IDF) flere ganger har beordret palestinere å evakuere til.

Angrepet traff nært der familien bor, ifølge 22-åringen, og bare rundt 500 meter fra Leger Uten Grensers hovedkontor.

– Kanskje jeg blir neste

Israel hevder at rakettene i september var rettet mot Hamas-medlemmer som deltok i planleggingen og utførselen av angrepet mot landet 7. oktober i fjor.

Hamas, som styrer Gazastripen, påstår at de ikke bruker sivile områder militært.

– Kanskje jeg blir den neste drepte eller sårede. De som ble drept, levde her som meg, men plutselig … kanskje jeg ender som dem en dag, sier Abudiah.

Situasjonen blir stadig verre for dem, forteller hun.

– Det er blitt vanskeligere og vanskeligere. Veldig få har råd til grønnsaker og god mat, fordi prisene er så høye. 

Ett år senere

På årsdagen for krigens start og det Hamas-ledede angrepet på Israel, hvor rundt 1200 mennesker ble drept og over 250 tatt som gisler, skriver Abudiah flere tekstmeldinger til TV 2.

Hun beskriver hvordan minnene strømmet tilbake da hun våknet mandag morgen 7. oktober.

– Jeg husket hvordan livet mitt var før krigen, og hvordan jeg nå lever midt i ødeleggelsen. Alle øyeblikkene og detaljene kom tilbake til meg, som om jeg levde dem på nytt, skriver hun. 

– Jeg klarte ikke å holde meg samlet, jeg gråt mye. Jeg gråt fra dypet av mitt hjerte.

Antall drepte på Gazastripen er skyhøyt. Antall sårede er enda høyere. Flere enn to av tre av de drepte her, er barn og kvinner, ifølge myndighetene.

Norsk hjelp

Hverdagen er tøff ett år etter krigens start, men Abudiah har fått uventet hjelp fra Norge. Norske Anne Marte Moe (38) har i flere måneder samlet inn og sendt penger til Abudiah og familien. 

De to har aldri truffet hverandre fysisk, men møttes over internett for rundt et halvt år siden. 

Totalt har Moe sendt rundt 20.000 kroner, hvorav hun anslår at hun har stått for opp mot en femdel selv. Resten har venner, kjente og følgere i sosiale medier donert.

– Disse pengene har utgjort en betydelig forskjell i livene våre, sier Abudiah, og viser til at familien blant annet har kunnet kjøpe litt bedre mat, klær og vann.

Men kanskje har de nesten daglige tekstmeldingene fra Norge vært like viktige. 

 Per Haugen / TV 2
VENNER: Her snakker de to venninnene sammen en vårdag i 2024. Foto: Per Haugen / TV 2

De to kvinnene har nemlig knyttet et tett bånd det siste halve året.

– Jeg vil takke min beste venninne Anne Marte. Hun står ved min side og har støttet meg hele tiden. Hun forteller meg at jeg ikke er alene, at hun alltid er med meg.

– Dårlig samvittighet

Over telefon fra Asker, forteller Moe til TV 2 at det påvirker henne om det går én dag uten at de to snakker sammen. 

– Båndet vårt er blitt enda tykkere nå. Jeg forsøker å snakke med henne hver dag, men så skjer det jo også ting i eget liv, som gjør at det ikke alltid går. 

– Om jeg glemmer en dag, så kjenner jeg på dårlig samvittighet.

 Privat
TAKKNEMLIGE: De ti familiemedlemmene til Renad Abudiah (t.v.) bor alle i samme telt. Her er flere av de voksne i familien avbildet ved teltet. Foto: Privat

De to kan snakke om mye, men det er ikke alltid like lett å snakk om de hverdagslige tingene, innrømmer Moe. 

For forskjellene på hverdagene deres, kunne knapt vært større. 

– Sjansen er der

Da det israelske angrepet rammet Mawasi-teltleiren, traff rakettene ifølge Abudiah rundt 700 meter unna teltet deres. Minst 19 personer ble drept og over 60 såret, ifølge lokale myndigheter.

– Jeg er reddere nå for at hun skal dø, for Israel bomber hele tiden. Men det er veldig mange mennesker der, så hva er sjansen? spør Moe seg, før hun selv konkluderer:

– Jo, sjansen er der. 

Selv våknet hun til at flere medier skrev om angrepet i september. 

– Jeg meldte henne med en gang: «Jeg trenger å høre at du er ok», skrev jeg.

Kort tid etter fikk hun svar. 

– Det var lettende at hun svarte, samtidig følte jeg på at så mange var under sanden.

– Slitne av telt

Moe sier at hun også er blitt mer glad i familien til Abudiah, inkludert hennes to nevøer – Hamza (3) og Anwar (5).

– Jeg ble veldig glad da hun skrev at de to nevøene ikke var der da angrepet skjedde.

Sammen med moren og faren deres, har de reist litt over en mil nordover, til byen Deir al Balah, hvor de ved ettårsmarkeringen av krigen, fremdeles befinner seg.

– Vi reiste hit for å være sammen med besteforeldrene deres, som savnet dem, og fordi vi var så slitne av livet i teltet, med sand overalt, sier søster og mor Maran Abudiah (28) til TV 2. 

 Privat
I BIL: Maran Abudiah med sønnene Hamza (i midten) og Anwar. Kjøreturen fra Mawasi til Deir al Balah tok rundt en halvtime før krigen, nå tar den flere timer. Foto: Privat

Sønnen mistet språket

Da TV 2 snakker med moren, blir hun avbrutt gjentatte ganger. 

Tre år gamle Hamza bryter ofte ut i høylytt gråt. Moren forklarer at han har mistet språkutviklingen, og bare klarer å si noen få ord. 

– Han er veldig nervøs. Han lider, særlig med tanke på psykisk helse. Han kan bare fem–seks ord og uttaler dem ikke korrekt.

 Privat
REDD FOR SØNNENE: Maran Abudiah lar ikke sønnene leke utendørs lenger. Foto: Privat

I Norge regner man med at et treårig barn skal kunne mellom 500 og 900 ord ved treårsalderen, og at barna kan uttale alle lyder, ifølge nettstedet Norsk Helseinformasjon.

– Han skulle snakket hele setninger nå, men kan bare mamma, pappa, vann, mat og et par til.

Vil ut av Gaza

Før krigen jobbet Maran som lærer. Nå forsøker hun å gi barna opplæringen de trenger. Men hun mangler skoleutstyr. Alt de har, er én enslig blokk å skrive på, sier hun.

Mens hun snakker med TV 2, titter storebror Anwar inn i kameraet. 

– Kan du spørre ham hva hans største drøm er?

– Å herregud – han sier han vil tilbake til hjemmet vårt, svarer moren, og legger til:

– Han vet at hjemmet til besteforeldrene er bombet, men ikke at vårt eget i Rafah også er det. 

– Han spør fremdeles om vi kan vende tilbake, sier moren, med tårer i øynene. 

 Mohammed Salem / Reuters / NTB
ØDELAGT: En palestinsk gutt står på toppen av ruinene i den sørlige byen Khan Younis på Gazastripen, hvor deler av familien Abudiah bodde før krigen. Foto: Mohammed Salem / Reuters / NTB

– Hva er din egen største drøm nå?

– Det er å gi Anwar og Hamza trygghet og at de får god psykisk helse. Jeg vil at de skal leve som andre i denne verden, at de får god utdanning.

– Men jeg ser ingen fremtid på Gazastripen. Hvis jeg vil oppnå dette, tror jeg at vi må forlate Gaza i flere år, slik at de kan reparere noen skoler, sykehus og hjem.

Svært få palestinere har råd eller mulighet til å forlate Gazastripen. Og nesten alle av de 2,3 millionene som bor der, er fordrevet som følge av krigen.

Read Entire Article