Møtet som endret livet

Vi ser dem. De som hører til i Torggata i Oslo, på Trondheim torv og i Glasshuset i Bodø. De som de fleste av oss går forbi.

Rune er en av de som vet hvordan det er å stå der. Han har mørkt hår, en god 80-tallsbart og er litt krok i ryggen.

Han står der alene – dag etter dag. Med Sorgenfri i hånda, de fleste glir lett forbi.

Det gjorde også Hilde-Jeanette Loktu dagen hun så ham. Hun var på vei med sykkel gjennom byen.

Men det var noe som fikk henne til å stoppe opp. Noe som fikk henne til å snu.

Planen var å kjøpe et blad og så komme seg videre, men da Hilde skulle betale sa Rune at han ikke kunne se noe.

– Så han måtte bare stole på at jeg hadde betalt.

Hilde hadde jo faktisk dårlig tid, og måtte videre.

På veien bestemte hun seg for at hvis han fortsatt sto der når hun kom tilbake skulle hun stoppe.

Det gjorde han.

Dette er starten på et vennskap som skal endre livene deres.

– Jeg var litt dum

Rune ble født omtrent midt i Trondheim. Her vokste han opp med mamma, pappa og ei søster.

Som barn var han mye på sykehuset.

Han forteller om en operasjon som gav han skader i ettertid.

– De gjorde feil. Så jeg lå i koma og de trodde at jeg skulle bli en grønnsak og alt mulig sånne ting, sier Rune med en raspet stemme som får han til å høres eldre ut enn han er.

Han blir tydelig opprørt når han forteller om tiden som barn, hvor han var en kasteball mellom de som skulle beskyttet han.

Rune sier han har en mindre hjerneskade fra operasjonen og har regelmessige epileptiske anfall. Han har dysleksi og grå stær som stadig gjør synet dårligere.

På grunn av utfordringene ble han plassert på en skole for elever som trengte mer hjelp.

– Der ble jeg jo for bra til å være, jeg forsto mer enn dem. Så jeg havna mellom to stoler.

Rune ble flytta videre til en helt vanlig skole i byen, men der passet han heller ikke inn.

– Det var jo bare tull. For jeg forsto jo ikke hva det sto.

Han var der i to år før han ble flyttet til en vernet bedrift. Der ble han ikke så lenge, fordi han stadig fikk uvanlige epilepsianfall. Han var lenge fram og tilbake på flere sykehus, men så bestemte de seg for å operere.

– Jeg var anfallsfri i to år, da.

– Og så kom anfallene tilbake igjen?

– Ja, jeg var litt dum, sier Rune og ser litt skamfullt ned i bordet.

– Holdt på en halvtime med å få liv i meg

Lenge trente Rune på treningssenter, men en dag løftet han mer enn ryggen tålte.

Han ble hentet av ambulansen og kjørt til sykehuset. Ryggen måtte opereres og i tiden etter hadde han mye smerter.

– Jeg begynte med Paralgin Forte og Pinex Forte.

Rune forteller at han også slet med å være sosial, og opplevde at medisinene kunne hjelpe.

– Det var før da jeg plagdes sånn med å snakke. Jeg fikk ikke til å komme inn i samtaler. Når jeg tok medisin, da fikk jeg til å snakke på en måte. At jeg klarte å komme inn i samtalene.

Da han gikk over til hardere rusmidler, tok han 20 sterke smertestillende tabletter om dagen. Så kom tipset om at han i stedet kunne ta en Dolcontin.

– Jeg visste ikke hvor sterk den var. Og så sa det pang i hodet på meg. Hadde jeg ikke vært hjemme til mamma og pappa, har jeg ikke vært i live. Ambulansefolka holdt på en halvtime med å få liv i meg.

– Skummelt. Likevel fortsatte du?

– Ja, da fant jeg ut at når jeg allerede har fått tilbake epilepsien, da driter jeg i det. Det er ikke noen vits å slutte.

«Gå heller å selge ræva di»

Rune er for lengst ferdig med rusen. Han fikk til slutt nok og bråstoppet.

– Jeg orket ikke mer. Jeg var drittlei av å stå opp om morgenen og være sjuk. Du kan tenke deg at du går svetter og fryser om morgenen og tenker: Nei, jeg må ut og ha meg et skudd ellers så får jeg hetta. Så jeg anbefaler ingen å begynne med det, for det er et helvete å komme seg ut av.

Livet hans ser noenlunde likt ut som før han ble rusfri.

Han får trygd fra staten, jobben hans er å selge gatemagasin og han bor i kommunal bolig i samme blokk som mange rusmisbrukere gjør.

Han opplever at mange ser på han som en rusmisbruker fortsatt, med alle negative fordommer det kommer med.

– I forrige uke stod jeg og solgte Sorgenfri. Så kom det en fyr gående forbi meg. Og så sa han: «Gå heller å selg ræva di».

Rune tar det ikke til seg, han er vant med å bli behandlet sånn. Også på sykehus føler han at han blir sett annerledes på.

– Hva tror du det kommer av at de behandler deg annerledes enn andre pasienter?

– Jeg forstår ikke det. De tror vel at jeg er ute etter smertestillende.

Penger, advokat og lege

Dagen Hilde og Rune møttes for første gang, fortalte Rune historien om oppveksten og vendingene livet hans har tatt.

Nå kan vennskapet mellom de to ta livet hans i en ny retning.

– Det her er en mann som ikke har noen. Han har ingen. Jeg har lyst til å være den personen.

Hilde-Janette Loktu

– Jeg kan ikke love at det hjelper noe, men jeg har lyst til å fortelle litt av historien din. Så får vi se og ta det litt derfra, sa hun til Rune den gangen.

Hilde la ut en tekst, et bilde og startet en pengeinnsamling. Håpet var å gi Rune muligheten til en ny start, slette noe av gjelda.

– Jeg ble så rørt av den givergleden og folk som tok kontakt. Det er helt fantastisk. Helt uvirkelig egentlig, sier Hilde med blanke øyne og et smil om munnen.

Gjelda han har kommer fra da han var ung voksen. Rune har sammensatte utfordringer som har gjort han sårbar. Dette var det noen voksne som utnyttet, forteller han.

Som 18-åring skal noen ha satt Rune som kausjonist for store verdier og navnet hans på telefonabonnement de ikke betalte for. Nå har han en enorm gjeld.

Bare ett av inkassokravene skal være på rundt 84.000 kroner.

Advokat Leif Strøm vil gjerne hjelpe Rune med å få oversikt over gjelden, inkassokravene og alt annet som tynger ned livet hans. Han forsøker å skaffe Rune en gjeldsrådgiver.

– For å finne ut hvor mye gjeld han har, sier Strøm.

Rune forteller at operasjonene for øyesykdommen stadig blir utsatt. Nå har han til slutt fått operert begge øynene.

Føler de står på utsiden

Katrin Øien, rådgiver ved Kompetansesenter for rusfeltet i region midt (KORUS), sier det ikke er et enkelt svar på hvorfor folk begynner med rus.

Det handler ofte om hvordan en har det i barndommen. Risikofaktorer kan være problemer i hjemmet eller på skolen, mobbing eller foreldrenes kompetanse og evne til omsorg.

Hvis man først blir avhengig, kan det være vanskelig å slutte. Mange får tilbakefall, og noen klarer det aldri.

– Det må jo en livsstilsendring til.

På et tidspunkt i livet har du forsøkt å slutte å røyke, starte med trening eller endre kosthold. Da har du kanskje også funnet ut at det ikke er noen enkel sak.

– Det krever motivasjon, energi og det krever at du har ressurser rundt deg.

Øien forklarer at mange med rusproblemer kan føle at de står på utsiden av samfunnet. Normer og regler i rusmiljøet kan være helt annerledes enn i storsamfunnet.

Hun gir et eksempel fra noen som har forsøkt overgangen fra livet med rus til vanlig jobb: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal sitte og snakke om gardiner».

– Så må de kutte vennene sine. De må kutte det som er kjent og kjært. I tillegg til at de mister den tingen som gjør at de føler at de overlever dagene sine. Så det er jo ikke rart at folk syns det er vanskelig.

Trenger en meningsfylt hverdag

– Aktiviteter med mestring, mening, fellesskap. Ha noe som tar imot dem med åpne armer, sier Øien.

Når det gjelder pengeinnsamlinger for å hjelpe folk ut av rusen, er saken todelt for Øien. På den ene siden er det dokumentert at gjeld og dårlig økonomi er belastende for folks mentale helse. På den andre siden løser ikke penger alle utfordringene tidligere rusavhengige har.

– Det å få penger fører ikke automatisk til rusfrihet. Det kan være en inngangsport, men det er ikke løsninga.

Det er ikke nødvendigvis risikofritt at folk i miljøet vet at noen skal få penger. Hvis personen har mye gjeld fra narkotikakjøp eller er i et belastet miljø, kan det tenkes at andre ønsker et stykke av kaka.

– Hvis personen har gjeld, vil sikkert noen finne ut at her kan de få gjort opp gjelda si. Det er klart, det er eksponering. Jeg tror mest sannsynlig at hvis det blir kjent, så vil de personen skylder penger komme og be om å få de.

Håp for framtiden

Denne høstdagen på Trondheim Torv er det ei som ser Rune for mer enn det de fleste ser ved første øyekast.

– Rune er jo en person som folk går forbi, fordi han blir dømt for hvordan han ser ut, hvordan han går, at han står og selger Sorgenfri, sier Hilde.

Nå har den 53 år gamle mannen fått nye håp for framtiden.

– Håpet er å bli gjeldfri. Så jeg slipper alle brevene.

Hver gang Rune åpner postkassa ligger den en liten bunke med gjeldsbrev der. Dette samler seg opp til en skikkelig bunke hver måned.

Øynene til Rune lyser opp når han ser Hilde, og et smil drar seg over munnen hans.

– Det er ingen andre som har hjulpet meg sånn som henne. Det er det ikke.

Dette får Hilde til å måtte svelge et par ganger ekstra. Hun tilter hode opp mot himmelen for å holde tårene fra å renne fra øynene.

– Det betyr veldig mye at jeg kan være med og bidra litt. Det er ingen som skal ha det sånn. Han er jo en så god mann at han fortjener så mye bedre, sier Hilde.

Vennskapet med Rune har endret måten Hilde ser på gatemagasinselgerne og rusmisbrukerne hun møter i byen.

– Jeg prøver å møte blikket deres. Selv om jeg ikke kan stoppe hver gang, så vil jeg gi de et smil.

Før de to går hver til sitt igjen, gir de hverandre en fast klem. Det er tydelig at deres historie bare så vidt har begynt.