1 week ago
23
– De voksne på skolen fikk det jo med seg. Det hun sa, og det hun gjorde. Hvorfor var det ingen som brydde seg? Hvem skulle jeg spørre om hjelp?
Kathrine Fedøy så hva som var i ferd med å skje med bestevenninnen. Hun skjønte at hun var plaget med depresjon, og ble bekymret for hva som kunne skje.
Marta begynte å kle seg i svart. Hun røykte mye og ble frekk mot lærerne. Marta hadde det vanskelig.
– Hun begynte å skrive på pulten. Om at når hun døde, ville hun bli et vakkert lik. Hun rispet seg til blods med passeren. Jeg synes det var vanskelig, sier Hedøy.
Ville ikke sladre
Hun beskriver sin beste venn som ei herlig jente. Som snill og morsom. En som alltid stilte opp. De var midt i tenårene og la planer sammen. De skulle gifte seg samme dag. De skulle reise og oppdage livet sammen.
Slik skulle det ikke bli.
Da livet mørknet for Marta, kom Fedøy i en skvis. Ville hun være lojal mot sin venn om hun gikk til en voksen og fortalte om det hun tenkte?
Fanget og redd
– Jeg ville jo ikke sladre heller. Jeg var omsorgspersonen som måtte passe på henne, men jeg var altfor ung til å vite hvordan jeg skulle gjøre det.
Hun beskriver det som en følelse av å være fanget og hjelpeløs.
– Og veldig redd. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle håndtere det på egen hånd. Det var et kaos innvendig, sier Fedøy.
– Jeg tror Marta kjente veldig på det. At det ikke var noen som hjalp, at det var ingen som brydde seg, og at hun var veldig alene i verden. Jeg følte at de så henne og smertene hennes, men at de snudde seg vekk, sier hun.
Tror det kunne vært unngått
Det var den første dagen i juleferien i 1992 det skjedde.
Bestevenninnene hadde vært på ungdomsklubb og skulle gå hver til sitt. De avtalte å møtes neste dag. Marta virket lettere til sinns. Da hun skulle gå, sa Marta noe som vakte bekymring hos Kathrine.
– Det var noe med blikket. Måten hun sa det på. Jeg følte at jeg burde være med henne hjem, men jeg slo det fra meg. Vi skulle jo møtes neste dag, og hun virket jo glad og fornøyd.
– Dette har gjort det ekstra vanskelig for meg.
Fedøy gikk selv inn i en livskrise etter at Marta døde den kvelden. Hun slet med skyldfølelse. Hun mistet all tillit til voksne rundt seg. Hun ble sint.
Marta ble begravet lille julaften.
– Jeg husker de hadde senket henne ned i graven. Det begynte å snø. Alle hadde gått inn, og jeg stod der ute alene.
– Det var et svik. Kanskje var det noe med tiden den gangen og mangelen på kompetanse da. Det var uansett et svik. Marta sitt dødsfall kunne ha vært unngått om hun hadde fått hjelp.
Martas familie er informert om at Fedøy forteller sin historie.
Trenger du noen å snakke med?
Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.
- Mental Helse: 116 123
- Kirkens SOS: 22 40 00 40
For barn og unge:
- Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111
- Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21
- Mental Helse Ungdoms Hjelpechat
Her finner du flere hjelpetelefoner og chat-tjenester som kan være til hjelp når du har det vanskelig (ung.no).
Kraftig økning
Dette var i 1992. Fedøy opplevde at ingen tok tak i det. Ingen kunne eller ville snakke med den som slet.
I dag, 33 år senere, har det ikke mye bedret seg mye. Tallene går feil vei.
Selvmordstallene bare stiger og stiger.
I tiår etter tiår har tallet på de som tar sitt eget liv, steget. I 1970 var tallet 329. I år 2000 tok 548 mennesker livet sitt.
Selv med justering for økende folketall, stiger selvmordstallene jevnt over tid.
De ferskeste tallene er fra 2023. Da ble livet for tungt å holde ut for 707 nordmenn.
Tallene for 2024 blir først klare til sommeren. Tre av fire av de som tar sitt eget liv er menn.
Nesten halvparten har selvmordstanker
– Det kan nok være en kobling til samfunnet rundt oss. Det er dokumentert at det er en sammenheng mellom økt selvskading blant unge jenter og bruk av sosiale medier. Dersom du selvskader mer enn tjue ganger, er risikoen for at du vil forsøke å ta ditt eget liv firedoblet, sier generalsekretær Knut Harald Ulland i Leve.
Leve er en organisasjon som jobber for åpenhet rundt selvmord.
– Undersøkelser viser at fire av ti unge har selvmordstanker. Det er sjokkerende høye tall, sier han.
Ulland vedgår at vi ikke har kommet så langt når det kommer til hvordan vi skal møte de som har selvmordstanker.
Kan ikke forebygge
– Jeg vet det fortsatt sitter langt inne å spørre en venn om selvmordstanker. Det blir fort dypt personlig. Og det dypt personlige har vi fortsatt vegring for å gå direkte inn i, sier Ulland.
Helsemyndighetene vedgår at de står maktesløse mot utviklingen. Forskning på årsaker til selvmord har blitt hindret av juss og personvernhensyn.
– Ja, tallene går oppover. Og vi vet ikke grunnen til det, sier Linda Granlund.
Hun er direktør for folkehelse og forebygging i Helsedirektoratet.
– Vi har ikke nok kunnskap om årsaker. Ikke nok til at vi klarer å forebygge. Det er jo det som er vanskelig. Det er nok mer åpenhet om dette enn på 70-tallet, men fortsatt er det behov for å avlive myten om at det å snakke om selvmord er farlig, sier Granlund.
– Vi er veldig opptatte av dette, men det er vanskelig å gjøre noe med det. Det vi i alle fall kan gjøre, er å ha en åpen samtale om det.
– Ingen forstod
Etter et selvmord skapes nye ofre. De etterlatte.
– Jeg var i den største krisen i livet da jeg mistet henne. Jeg var sint på henne fordi hun hadde forlatt meg. Jeg var sint, for noen sin feil måtte dette være. Jeg mistet retning i livet, sier Kathrine Fedøy.
Hun kuttet kontakt med venner og familie og flyttet for seg selv.
– Jeg opplevde at ingen rundt meg forstod at jeg var i en krise. Jeg ble ikke anerkjent som etterlatt. Jeg var ikke nær familie. Men når du er i tenårene, er det jo ingen som er så nær som en bestevenninne, sier hun.
Voksne må ta ansvaret
– Jeg var ikke på noe godt sted. Det virket veldig inn på hvordan mine relasjoner til andre mennesker ble. Det ødela hele ungdomstiden min, og store deler av voksenlivet. Det er nok fordi jeg gikk med alt selv, og bar det inne i meg, sier Fedøy.
Selv om vi vet lite om årsakene til selvmord, vet vi mer om følgene det har for de som sitter igjen etterpå.
– Det vi vet, er at etterlatte har to til tre ganger større risiko for selv å få selvmordstanker. De faller oftere ut av arbeidslivet, og de sliter med skyldfølelse og skam. Og de trenger hjelp og støtte. Det vet vi, sier Ulland i Leve.
Fedøy jobber selv med barn og unge i dag. Hun erfarer at vi ikke har kommet så mye lenger enn da hun mistet venninnen Marta i 1992.
– Det er fremdeles stor vegring blant mange voksne. Det er et tema de er redde for. Når det oppstår en situasjon der en ungdom sier de vil ta sitt eget liv, blir det dårlig håndtert.
Over 30 år etter at hun så at voksenpersoner rundt tenåringer som slet i livet ikke ville eller kunne gå inn og stille de riktige spørsmålene, opplever hun altså at lite har endret deg.
– Noen må ta dette ansvaret fra ungdommene selv. Det oppleves som å bryte lojaliteten til en venn å gå til en voksen. Da er det bedre at den voksne kommer til deg og stiller spørsmål, sier Fedøy.
English (US)