Mennesker, ikke milliarder

Vi er motstandere, ikke fiender, har Jonas Gahr Støre med tyngde og ved flere anledninger fremholdt. Med det urovekkende og dypt tragiske politiske attentatet på den høyreradikale MAGA-aktivisten Charlie Kirk som bakteppe, viser Moxnes og Svenneby oss en politisk kultur helt motsatt den politiske kulturen som dominerer USA i dag.

I 2011 gav Erna Solberg ut den verdibaserte debattboka «Mennesker, ikke milliarder». Boka var blant annet et svar på, og en imøtegåelse av merkelappen «kalkulatorhøyre». Høyre hadde i 2005 opplevd en historisk stor velgerflukt, tilsvarende i dag og svaret hun gav var sentrumsorientering og verdikonservatisme, - forandre for å bevare. De sentrumsorienterte lillavelgerne strømmet til partiet.

Smakk! Høyre gikk i formueskattefella. Nå handlet det om milliarder, ikke mennesker. Et stadig ordskifte og ørkesløse tv-debatter om desimaler på en kalkulator, en virkelighet fjernt fra vanlige folks liv. Samtidig flommet helsides annonsekampanjer i avisene over av karikaturer av Jonas Gahr Støre. Hjelpeløst og amatørmessig fortalte de hvor vanskelig og uutholdelig de formuende og milliardærene hadde det i Norge. Og hvor ille det sto til i Norge. Jeg nekter å tro at strategene og kommunikasjonsrådgiverne i Høyre applauderte kampanjen. Høyre ble skviset mellom ansiktsløse pengedonasjoner for «Borgerlig valgseier», Frps bredpenslede spissformuleringer og jamringen og småbløffingen fra fortvilte kapitaleiere. Når selv Høyre ikke ville imøtegå kritikken til Frp av Innovasjon Norge, hjertebarnet og navnefaren til tidligere høyrepolitiker og næringsminister Ansgar Gabrielsen, påkaller det stor undring.

Milliardæren Christen Sveaas var en av dem som sto fram åpenlyst og donerte 10 millioner fra sitt investeringsselskap Kistefos. Den siste uka i valgkampen finansierte han en stor kampanje på trikker og busser i Oslo som advarte mot «Støre, Sosialistisk Venstreparti og kommunistene i Rødt». KrF ble båret smilende og henrykt på ryggen av milliardærer i kampen mot formueskatten! Aldri tidligere har vi opplevd så utilslørt – pengemakt versus folkemakt.

«Det viktigste i livet skal være det viktigste i politikken» framholdt Støre, og premien ble at han kan fortsette som statsminister i en ren arbeiderpartiregjering. I likhet med den suksessrike landslagslederen i herrefotball vil han neppe gjøre endringer på laget. Spesielt ikke med løperrekka, Stoltenberg, Eide, Brenna og Vestre. Trygg styring heter det der i gården.

Den nye høyreledelsen kan tjene stort på å inngå kompromisser med Arbeiderpartiet om for eksempel skattepolitikken. Det er svært lite trolig at Frp vil inngå kompromisser. Oksygenet til Frp er som kjent opposisjon.

Det har vist seg at de strategiske kompromissene som er oppnådd med Høyre gjennom forhandlinger på Stortinget er både bærekraftige og bunnsolide. Handlingsregelen, oljefondet og pensjonsforliket og så videre, eies i fellesskap. Bare slik kan Høyre nøytralisere Frp og redusere det til et protestparti uten reell innflytelse. Det kan vise seg, at i likhet med Senterpartiets store oppslutning ved valget i 2021, vil også Frps voldsomme vekst bli et forbigående konjunkturfenomen. Fire år er svært lang tid i politikken. I motsatt fall vil Høyre ende i slagskyggen av Frp. Der vil Høyre garantert ikke trives.

Mye av suksessen til regjeringen Støre avhenger av at de sosialdemokratiske partiene til venstre for Arbeiderpartiet, inkludert MDG får både synlige gjennomslag, men at de også viser nødvendig disiplin. Det vil si at de anerkjenner at forlik over blokkene er nødvendig for å styre landet gjennom de svært urolige tidene vi lever i. Hvis budsjettkameratene ser at Arbeiderpartiet fører en politikk som vedlikeholder og utvikler velferdsstaten og fører en innovativ og aktiv nærings-, energi- og industripolitikk. Samtidig med at Arbeiderpartiet har klare ambisjoner for klima og natur og en livskraftig og synlig distriktspolitikk - som også kan gjøre SP tilfreds - vil Støre 02 leve lenge i landet. Dyktige parlamentarikere – forhandlere – har vært adelsmerket for sosialdemokratene.

Glem ikke! Det viktigste i folks liv ble det viktigste i politikken.