Mäkeläs orkestermaskineri blir i overkant velsmurt

«Asyla» er opptur og sammenbrudd i fire fjerdedelstakt.

Klaus Mäkelä dirigerer, som han ofte gjør, med store, overdrevne bevegelser. Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen/Oslo-Filharmonien

Programmering er krevende. Ofte kan musikalske forbindelser og kontraster se bedre ut på papiret enn når musikken fremføres. Torsdagens konsert med Oslo-Filharmonien fremstår litt sånn.

Ikke for det, orkesteret og dirigent Klaus Mäkelä gjør stort og vedvarende inntrykk med Thomas Adès’ «Asyla», en av 90-tallets store samtidsmusikk-hits. Samtidig er det noe som skurrer i de musikalske omgivelsene. Adès’ musikk – skremmende og skitten, vill og ekstatisk – får i overkant velstriglet selskap av tungvekterne Bach og Brahms.