Må en statsminister kunne utenrikspolitikk?

Det pågår en debatt om hvorvidt statsministere og partiledere bør ha solid utenrikspolitisk kompetanse, skriver Bjørn Tore Godal. På bildet: Frp-leder Sylvi Listhaug. Foto: Carina Johansen, NTB

Utenrikspolitisk kompetanse trenger ikke å være avgjørende ved valg av partileder og statsminister.

Det verserer en debatt om hvorvidt statsministere og partiledere bør ha solid utenrikspolitisk kompetanse. Debatten kan være av interesse både på venstre- og høyresiden, hvis for eksempel Sylvi Listhaug (Frp) skulle bli aktuell som statsminister etter et valgresultat som gjør Fremskrittspartiet større enn Høyre.

Mine erfaringer er fra motsatt side. Arbeiderpartiets partiledere og statsministre har i nyere tid stort sett hatt begrenset utenrikspolitisk kompetanse i isolert forstand. God alminnelig dømmekraft er noe annet.

Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli ble båret frem som ledere av etterkrigstidens brede gjenreisnings- og reformbølge. Einar Gerhardsen var utilpass da den geopolitiske situasjonen tilsa norsk Nato-medlemskap.

Gro Harlem Brundtland vokste på 1970-årenes reformbølge, ikke minst i miljøpolitikken, helse og likestilling. Hun fremsto etter hvert som en ledende internasjonal miljøpolitiker og en pådriver i europapolitikken, med Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg som solide utenrikspolitiske ankerfester.

Thorbjørn Jagland hadde solide utenrikspolitiske reflekser, men vant ikke frem som varig partileder. Jens Stoltenberg var i utgangspunktet ikke særlig opptatt av utenrikspolitikk og overlot feltet til Jagland i deres korte fornuftsekteskap i regjeringens ledelse.

Da Jens valgte Jonas Gahr Støre som utenriksminister i 2005, ble geopolitikken godt ivaretatt. Når Jens senere ble Natos sterke generalsekretær, sier det mye om at kompetanse kan bygges raskt dersom kandidaten er den rette. Thorbjørn Jagland gjorde det så godt at han ble gjenvalgt som Europarådets generalsekretær, en organisasjon med betydelige iboende motsetninger.

Denne historien viser at utenrikspolitisk kompetanse ikke behøver å være utslagsgivende eller innsnevrende ved partileder- og statsministervalg. Evnen til strategisk ledelse i det nasjonale politiske landskapet, forståelsen av sin samtid og nærheten til organisasjon og folk er vel så viktig.

At det er flere å ta av, er en fordel for partidemokratiet. Det styrker utenriksministeren ute og hjemme at han eller hun har en slik sjef.