LO overreagerer

Det fremstår som om LO vil tvinge NHO til å akseptere en IA-avtale ved å gjøre seg ekstra sinte.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik rister i trepartssamarbeidet med sitt «brudd» med NHO. Foto: Stein J. Bjørge

Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Mandag var en uvanlig dag. LO meldte at organisasjonen hadde brutt med arbeidsgiversiden.

Det er ikke fullt så dramatisk som det høres ut. Trepartssamarbeidet i Norge er ikke over. Lønnsoppgjørene skal gå som normalt, som andre samarbeid som regjeringen inviterer til. Det er først og fremst topartssamarbeidet LO rammer. Som ikke å videreføre de såkalte bransjeprogrammene i avtalen om inkluderende arbeidsliv.

Bakgrunnen er de havarerte forhandlingene om nettopp denne avtalen. I høst har arbeidsgivere og arbeidstagere forhandlet for å fornye avtalen som skal inkludere flere i arbeidslivet og få ned sykefraværet. Ettersom NHO og LO hadde hvert sitt ultimative krav knyttet til sykelønn, gikk det ikke.

LO mener at NHO gikk bak deres rygg i et forsøk på å lande en avtale med andre arbeidstagerorganisasjoner. «Ekstremt uredelig», har LO kalt prosessen.

Men vel så mye høres det ut som selve hovedkravet til NHO var en fornærmelse. NHO mente det var på tide å vurdere innretningen på sykelønnsordningen.

– Hele IA-avtalen bygger på at vi skal beholde sykelønnsordningen vår, sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik til NRK tirsdag morgen. Hun har også omtalt sykelønnsordningen som «grunnmuren» i avtalen.

Det er å snu ting på helt på hodet. IA-avtalen var et forsøk på å få ned sykefraværet med andre virkemidler enn å endre sykelønnsordningen. Over 20 år senere er fasiten at det ikke har fungert. Da må det være helt legitimt å gå inn i forhandlingene med mål om også å se på selve ordningen.

LO omtaler bruddet som «midlertidig». De vil altså ha en pause, hvilket signaliserer at det først og fremst kan være snakk om en demonstrasjon. Det er også pussig at den «eneste veien videre», som Følsvik sa i Dagsnytt 18 mandag, er om NHO kommer tilbake og signerer en IA-avtale i tråd med LOs ønsker. I så fall må bruddet forstås som en ekstrarunde for å tvinge gjennom en avtale på LOs premisser.

Det er forståelig at spillet om hvem som har skylden for havariet, blir høyt. Det er likevel en altfor sterk reaksjon å skulle bryte med NHO. LO står også påfallende alene i sine karakteristikker av prosessen. De øvrige arbeidstagerorganisasjonene – Unio, Akademikerne og YS – legger skylden på LO for at «partene sitter igjen uten noen som helst innflytelse».

Kanskje er LOs brudd først og fremst frustrasjon over denne situasjonen. LOs kamp for å bevare sykelønnsordningen gjennom IA-avtalen har vært usedvanlig vellykket. Uten en avtale er ikke lenger ordningen fredet politisk.