Legene opplever å bli brikker i et spill

Vi forventer at helseminister Jan Christian Vestre (bildet) gjør alvor av å involvere Legeforeningen og lytte til fastlegene, skriver innleggsforfatterne. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Fastlegeordningen bygger på tillit – mellom pasient og lege og mellom staten og fastlegene. Den siste tiden er tilliten blitt satt på prøve.

Fastlegeordningen er en av de mest vellykkede reformene i norsk helsetjeneste. De fleste innbyggere har én lege de kjenner – og som kjenner dem. Det gir bedre behandling, færre sykehusinnleggelser og større trygghet.

Men fastlegeordningen bygger på mer enn kontinuitet. Ordningen bygger også på tillit.

Tillit er fastlegeordningens viktigste kapital

Pasientene må kunne stole på at fastlegens råd bygger på medisinske vurderinger. Fastlegene må samtidig kunne stole på at staten forvalter ordningen på en forutsigbar måte.

Den siste tiden er begge formene for tillit blitt satt på prøve – ikke av én enkelt beslutning, men av summen av flere politiske grep.

De fleste fastleger driver egne legekontor og har ansvar for ansatte, lokaler, journalsystemer og øvrig drift. Samtidig utfører de et offentlig samfunnsoppdrag på vegne av fellesskapet.

Fastlegene kan ikke selv sette prisene når kostnadene øker. Legekontorenes økonomi er regulert gjennom basistilskudd, takster og egenandeler som fastsettes av det offentlige. Disse økonomiske komponentene er både betaling for arbeidet som utføres, og et politisk styringsverktøy.

Når staten endrer de økonomiske virkemidlene, påvirker det ikke bare driften av legekontorene. Staten sender også signaler om hvordan legegjerningen skal utøves. Derfor må økonomiske virkemidler støtte opp under fastlegenes faglige skjønn – ikke undergrave det.

Takstsystemet må understøtte faglighet

Et spesielt oppspill til årets takstforhandlinger var at helseminister Jan Christian Vestre (Ap) varslet i mediene at takstene skulle brukes til å redusere sykefraværet. Fastleger skulle premieres for ikke å sykmelde.

En slik «bonusbetaling» til legen, uavhengig av tidsbruk og medisinske vurderinger, var naturligvis helt uaktuell for oss å akseptere. Forhandlingene ble derfor krevende. Løsningen ble å basere takstene på legens tidsbruk, der dialog og vurderinger knyttet til tilrettelegging og gradert sykmelding prioriteres og honoreres.

Vi mener at forhandlingsløsningen er faglig forsvarlig, selv om resultatet hadde tydelige politiske føringer.

Samtidig har reaksjonene blant fastlegene vært mange etter at oppgjøret ble kjent, noe vi har forståelse for. Takstenes innretning må forstås i lys av de politiske ambisjonene. Legene selv opplever å bli brikker i et spill der flere aktører forsøker å la flasketuten peke på legene som viktig årsak til sykefraværet. Det går på den faglige integriteten løs. Pasientenes arbeidsførhet skal ikke ha betydning for legenes godtgjøring. Slik har det vært, og slik skal det fortsatt være. Politikere må være svært varsomme med å rokke ved dette. Da mister man raskt tillit, både blant legene og i befolkningen.

Når staten endrer spillereglene

8. mai fikk landets fastleger beskjed om omfattende endringer i det pasienttilpassede basistilskuddet. For enkelte legekontorer ville omleggingen innebære en reduksjon i omsetningen på flere hundre tusen kroner, med få ukers varsel. For et lite legekontor kan det tilsvare lønnskostnaden til en helsesekretær.

Etter sterkt påtrykk fra Legeforeningen og kraftige reaksjoner fra fastlegene ble de varslede endringene stoppet. Regjeringen forpliktet seg samtidig til å evaluere ordningen og til en mer involverende prosess før eventuelle endringer innføres.

Ingen av disse beslutningene setter fastlegeordningen i fare alene. Det er summen som skaper uro. Til sammen tegner de et uheldig mønster: Rammevilkår endres på kort varsel og uten tilstrekkelig utredning, drevet av ønsket om raske politiske gevinster. Konsekvensen er at staten fremstår som en mindre forutsigbar samarbeidspartner. Slik bygges ikke tillit.

Tilliten står på spill

Fastlegeordningen må utvikles i samarbeid med dem som kjenner ordningen best. Vi forventer derfor at helseministeren gjør alvor av å involvere Legeforeningen og lytte til fastlegene i den videre utviklingen av ordningen, blant annet i arbeidet med det pasienttilpassede basistilskuddet.

Dette må være mer enn gode intensjoner. Tillit bygges gjennom reell involvering, forutsigbare rammevilkår og respekt for legenes faglige skjønn. Det er avgjørende både for fastlegenes tillit til myndighetene – og for befolkningens tillit til fastlegeordningen.