«Disco sucks! Disco sucks!»
Ropene gjallet over den røyklagte sportsarenaen i Chicago en julikveld i 1979. Lukten av svidd vinyl rev i nesen.
Tusenvis hadde løpt ut på gressmatta. De kastet LP-plater rundt seg som livsfarlige frisbeer. Store bål ble fyrt opp. På utsiden av stadion klamret folk seg fast i lyktestolper for å få med seg spetakkelet.
Til slutt grep opprørspolitiet inn og begynte å arrestere folk.
Nei, dette er ikke en scene fra en lynsjing eller en politisk revolusjon. Dette er historien om «disco demolition night» – kvelden da diskomusikken nesten ble knust.
Denne karen gjorde i hvert fall et godt forsøk.
En diskokule i en grå hverdag
Diskomusikkens viktigste egenskap er å skape glede. Det er tydelig å høre i låter som Bee Gees' «Stayin' Alive» og Donna Summers «I Feel Love».
Men de som «fant opp» sjangeren i New York på begynnelsen av 1970-tallet, var en plaget gjeng. De var homofile menn som ble trakassert og jult opp ute på byen. Klubbene og barene deres ble raidet av hissige politifolk.
Disse mennene, overveiende svarte og latinamerikanere, begynte i stedet å møtes på hjemmefester. Der kunne de være seg selv, kle seg som de ville og danse hele natta.
Ryktene svirret om disse frilynte, halvprivate nattklubbene, og snart ble det åpnet flere av dem. DJ-er spilte livsbejaende låter som var beatmikset til å holde likt tempo. Ved hjelp av to platespillere ble låtene strukket ut til å vare i evigheter.
Alle som ville danse bort den grå storbyhverdagen til funkye toner, gjerne ved hjelp av lykkeskapende dop, var velkomne.
Flere artister ble inspirert av de særegne DJ-settene og begynte å lage det som skulle bli kjent som diskomusikk.
I 1974 nådde sjangeren for første gang toppen av hitlistene i USA med instrumentallåta «Love's Theme».
De første små vindkastene var i ferd med å skape en fem års sammenhengende disko-tsunami.
Disko til folket
Det er vanskelig å overdrive hvor enorm diskoen var i USA på siste halvdel av 1970-tallet. Hvordan skjedde det?
– Disko-oppblomstringen skjedde samtidig som at «babyboomerne» ble voksne og hadde lyst til å gå ut på byen. De hadde penger mellom hendene, var hippe og ville ha det gøy, forklarer NRK-programleder og levende musikkleksikon Thomas Felberg.
Det fantes ingen større diskomagnet enn filmen «Saturday Night Fever» (1977). Alle så den på kino og kjøpte filmmusikken etterpå.
Nå som diskomusikken var hundre prosent mainstream, var det også penger å tjene. Musikk ble pumpet ut på markedet i et vanvittig tempo.
På et tidspunkt ble det utelukkende spilt diskomusikk på intet mindre enn 200 amerikanske radiostasjoner.
Sjangeren hadde halvparten av låtene på Billboards topp 100-singelliste.
Denne ensrettingen tok oppmerksomhet bort fra rocken. Både nye og etablerte artister kjente på et press om å lage diskolåter for å være relevante.
Selv tilårskomne rockegrupper som The Beach Boys og The Rolling Stones prøvde seg, uten at selvtilliten direkte lyste av dem. Hardrockerne i Kiss flørtet skamløst med sjangeren i låten «I Was Made For Loving You».
Hele popkulturen var gjennomsyret av disko, i mediene og reklamene. Alle ville lære diskodans og gå på diskotek. Motebildet var dominert av den flamboyante klesstilen.
Men når en undergrunnssjanger blir folkelig, kan den bli utvannet og platt.
Et eksempel på dette, er de enormt populære Village People. De var et moroband med tekster og image som spilte på stereotypier rundt homofile.
Diskopionerene hatet dem.
I den NRK-sendte dokumentaren «Disko – glitter og revolusjon» klager DJ-legenden Nicky Siano over hvordan det utviklet seg:
– De hadde kommersialisert det så voldsomt at alle nye plater hørtes helt like ut. Jeg var ikke lengre interessert i tekster som «shake your booty» eller «get up and disco dance». Jeg ville ikke høre om det. Det hele var i ferd med å bli et «shit show».
Vel, det var ikke bare diskopionerene som syntes at ting hadde gått altfor langt.
Diskoen demoleres
Sommeren 1979 var Steve Dahl i ordentlig muggent humør. 24-åringen hadde vært programlederstjerne på en radiokanal i Chicago. Der spilte han mainstream rock, helt til han ikke fikk lov til det lenger.
Ledelsen hadde funnet ut at kanalen utelukkende skulle spille diskomusikk. Steve Dahl mistet jobben.
Han fikk jobb hos en annen radiostasjon i byen, nå som en radikalisert diskohater. Den viktigste idéen han tok med seg til den nye jobben, var «hva om vi sprenger diskoplater på direkten?»
Dahls spesialitet var å spille en diskolåt noen sekunder, før han lagde en skrapende lyd ved å dra stiften over vinylplata, etterfulgt av en eksplosjonslyd. Ordet «disko» uttalte han med en karikert lespe-s for å parodiere homofile.
Lytterne strømmet til kanalen.
Men Dahl siktet enda høyere. Eller kanskje lavere. Målet var å gjøre kål på hele musikksjangeren.
I samme by satt ledelsen til baseball-laget Chicago White Sox og klødde seg i hodet. De ville lokke flere tilskuere til å komme på kampene, men visste ikke hvordan.
En fiks idé dukket opp: Hva med å samarbeide med han der disko-hatende radiofyren som er så populær?
Steve Dahl var ikke vond å be. Han kringkastet denne beskjeden til sine ivrige lyttere:
«Møt opp på neste White Sox-hjemmekamp. Du slipper inn for bare 98 cent dersom du har med deg ei disko-plate. Så brenner vi hele skiten i pausen!»
Den 12. juli 1979 så Comiskey Park ut som et fraggleberg. Hvite unge menn, som absolutt ikke hadde kommet for baseballen, gaulet «disco sucks!»
I pausen ble en uniformskledd Dahl fraktet inn på stadion i en militærjeep.
– Dette er nå offisielt verdens største antidisko-folkesamling, ropte han inn i mikrofonen.
Så detonerte han flere sprengladninger. Tusenvis av plater med artister som Sister Sledge og Gloria Gaynor ble smadret. Vinylfragmentene ble slengt flere titalls meter opp i lufta til ellevill jubel.
Nærmere 10.000 mennesker stormet ut på matta for ytterligere å gni inn sin avsky mot disko. De skjøt opp fyrverkeri, startet branner, maltrakterte seter, knuste spritflasker og ødela gressmatta. Mange av de 20.000 på utsiden prøvde også komme seg inn på det smekkfulle stadionet.
Til slutt ble opprørspolitiet kalt inn. 39 personer ble ført bort i håndjern. Seks ble lettere skadet. Kampen ble ikke ferdigspilt, og stadion ble evakuert.
Opptøyene vakte stor oppmerksomhet i amerikansk presse. Sjefene i musikkbransjen kjente at det brant under deres gullpaljettede platåsko.
Diskoen kollapser
Effekten av «disco demolition night» var helt tydelig og nesten ikke til å tro.
Bare et par måneder senere fantes det ingen diskolåter på topp 10 på hitlistene i USA. Radiostasjoner over hele landet begikk en u-sving og gikk tilbake til rock igjen. Diskoteker stengte dørene.
Nile Rodgers i diskobandet Chic hadde hatt enorm suksess med låten «Le Freak». Over natta opplevde han fullstendig stillhet fra plateselskapet.
I sin selvbiografi har Rodgers trukket mørke historiske paralleller til det som skjedde.
– For oss kjentes det som et nazi-bokbål. Dette er Amerika, hjemmet til jazz og rock, og folk var plutselig redde for i det hele tatt å si ordet «disko».
Det var flere som satt med en uggen følelse. Mange av platebrennerne hadde ikke med seg diskoplater, men plater med svart musikk som funk og r&b.
Var disko-opptøyene rasistisk motivert?
Forfatter Alice Echols har sagt til The Guardian at diskoens kommersielle dominans ble oppfattet som et forsøk på å føre svarte og hvite sammen.
– Frykten for disko var delvis frykten for at det å være amerikaner ikke lenger var synonymt med å være hvit.
Ifølge Echols oppfattet også noen diskoen som en trussel mot deres maskulinitet: at du ikke lenger kunne gå rundt i jeans og rufsete T-skjorter, men måtte ha en fet dress og – verst av alt – lære deg å danse.
I antidisko-bevegelsen har flere avvist at det handlet om etnisitet eller seksuell legning.
– Det slo oss ikke engang. Det handlet bare om musikk. Rock var gitarer og trommer, langt hår, T-skjorter og øl, mens disko var elektronikk og champagne, sier radiobransjetopp Lee Abrams.
Steve Dahl har sagt at dette utelukkende handlet om å pisse på diskomusikken fordi rocken hadde endt opp som en rødlistet art.
Thomas Felberg tror at man må se disse opptøyene i sammenheng med at punk-revolusjonen tittet rundt døra omtrent samtidig.
– De var jo mot alt det etablerte, og da vender den vreden seg mot disko også. Og det er klart – når du har hørt det samme diskogroovet i lang tid, så er det lov å bli lei.
Massedøden
Reidar «Deadswan» Engesbak, som er Blikk-journalist, DJ og skeiv aktivist, har ikke lyst til å gi for mye oppmerksomhet til de som var aktive på «disco demolition night».
– Jeg vil ikke gi dette en spesielt stor betydning for det skeive miljøet, utover at det var en bekreftelse på homofobien og fordommene som fantes i samfunnet. Dette var egentlig bare et bevis på at homoseksuelle ble sett på som utskudd, sier han.
Det skeive miljøet skulle uansett få en mye hardere trøkk.
Aidsepidemien tok livet av så mange som 100.000 mennesker bare i New York i løpet av 1980- og 1990-tallet. Folk var redde for å bli smittet og sluttet å gå på klubb, samtidig som at svært mange av de sentrale skikkelsene i diskomiljøet ble syke og døde.
– Uansett om man sprengte og satte fyr på diskoplater og kalte det for homomusikk, så var det aids som rammet miljøet verst. Om du gikk ut og danset, var det ikke sikkert at du møtte de samme folkene neste helg, fordi de kunne være døde, sier Engesbak.
Diskoen var uansett altfor livskraftig til å forsvinne fra jordens overflate.
Tilbake på åstedet
Det var i Chicago, byen hvor diskoen ble forsøkt drept, at klubbkulturen steg opp igjen fra asken tidlig på 1980-tallet. Diskoens «hevn» ble house.
Med base på klubben The Warehouse levde musikken videre, om enn i mer elektronisk utgave. Trommemaskiner og enkle, repeterende rytmer brakte tilbake noe av den samme følelsen. DJ-ene sørget for at dansegulvene igjen var smekkfulle.
Mange år senere, sommeren 2019, tuslet en eldre hvithåret mann rundt på hjemmegresset til Chicago White Sox – noe han også hadde gjort nøyaktig 40 år tidligere.
Til gitarriffet av «Smoke on the Water» og med draktnummer 40 på ryggen åpnet Steve Dahl hjemmekampen mot New York Yankees. Arkivbilder fra stormingen av Comiskey Park ble vist på storskjermene.
Mange var sinte for at markeringen bare ble et koselig tilbakeblikk, i stedet for et oppgjør med forsøket på å knuse en hel musikksjanger.
Steve Dahl og co kjempet uansett mot vindmøller. Diskoen tok ikke bare bolig i housemusikken, den har vist seg å være ekstremt levedyktig.
På 1980-tallet fant den sin plass i nye sjangre som hiphop og new wave, samt techno- og ravekulturen. Grooven fra diskomusikken har regelmessig vært å finne øverst på hitlistene, hos alle fra Michael Jackson til Dua Lipa og Doja Cat.
– Vi kommer jo ikke unna disko i dag. Den dukker opp hele tiden i samples, hos nye artister og nå nylig i hele Oslo-diskoscenen. Og uten disko hadde det ikke vært noen klubbkultur, sier Reidar Engesbak.
Fra egen DJ-karriere er det spesielt en plate som har fått mange runder: «You Make Me Feel Mighty Real» av Sylvester.
Han hadde bakgrunn fra drag-miljøet i San Francisco og døde av aids i 1988.
– Jeg elsker den låten. Jeg elsker også å lese historier eller se dokumentarer om disko. Sjangeren er så knytta til den skeive historien, men også til aidsepidemien. Så jeg har et veldig bittersøtt forhold til det.
Andre kilder: BBC, The Guardian, Vice, Billboard, New York Times, Rolling Stone, Chicago Tribune og den NRK-sendte dokumentaren «Disko – glitter og revolusjon».
Hei!
Har du noen tanker om denne saken som du har lyst til å dele – eller ideer til andre historier vi bør fortelle? Send meg gjerne en e-post! Resten av NRK Kulturs langlesinger finner du her.