Kristne drepes i tusentall

Eller havner grusomheter i Afrika i den ulne boksen «etniske og religiøse motsetninger»?

Her er tre tragiske eksempler:

• Ni av ti kristne som blir drept for sin tro, kommer fra Afrika sør for Sahara, et av områdene det er farligst å bekjenne kristen tro.

• En gruppe kristne ledere i Mali fikk nylig 24 timers frist til å konvertere til islam – ellers ville de bli jaget eller halshugget.

• Pastor Barnabas, som selv flyktet for terror i Nigeria, forteller: «Militante ekstremister omringet oss. Vi mistet alt, og hjemmet vårt ble brent. Nå kan jeg ikke lenger ta vare på familien min, og barna går ikke på skole.»

Sammensatte konflikter i Afrika handler om etnisitet, befolkningsvekst, kriminalitet og fattigdom. Men religiøs ekstremisme overses ofte.

Som når væpnede fulanier angriper kristne bosettinger i Nigeria. Lenge var dette først og fremst en konflikt mellom gjetere og bønder om beitemarker og jord. De siste årene har den religiøse ekstremismen økt, med mer dødelige våpen. En pastor forteller: «Gjetere kommer med gjeterstaver og kyr på dagtid. Disse kommer om natten på motorsykler, væpnet med automatgevær.» Retorikken er: de skal erobre land for Allah.

Islamistene herjer fra øst til vest i Afrikas Sahel-belte, og beveger seg stadig lengre sør. Noen terrorgrupper er tilknyttet IS, andre al-Qaeda, atter andre er selvstendige. Men ideologien er: ikke-muslimer kan jages, drepes eller ranes i Allahs navn.

De angriper kristne bosettinger – dreper, brenner kirker og bortfører prester og pastorer. Unge jenter blir bortført, voldtatt og tvangsgiftet.

Vold og død rammer også mange moderate muslimer. Men kristne rammes uforholdsmessig hardt, i målrettede angrep. Observatory for Religious Freedom in Africa dokumenterer at det i Nigeria blir drept 2,7 ganger så mange kristne som muslimer. Siden terroren skjer der kristne er i klart mindretall, blir tendensen enda tydeligere – med 6,5 ganger så mange kristne som muslimske dødsoffer.

I Nigeria er hele 3,1 millioner på flukt i eget land – en tredobling på ti år. Et ukjent, men betydelig, antall er kristne – fordrevet på grunn av sin tro. Angriperne blir bare unntaksvis straffet. Flyktningene våger sjelden å vende hjem. Verdens taushet forsterker smerten: «Mediene bryr seg ikke, politikerne snakker ikke om det, ingen snakker om det», sier Barnabas.

Hvert fjerde år må alle land svare for seg for FNs høykommissær for menneskerettigheter. Mens Norge ofte tar opp arbeideres rettigheter, pressefrihet og beskyttelse av seksuelle minoriteter, er vi mer tilbakeholdne med å ta opp religiøse minoriteters – særlig konvertittenes – situasjon. De som konverterer, til kristen tro eller ingen tro, er særlig utsatt for forfølgelse. Våre myndigheter må bli tydeligere.

Årlig gir Norge åtte milliarder i bistand til Afrika. Det er et godt utgangspunkt for å få myndigheter i tale. De trenger hjelp og kritikk.

Stefanusalliansen og Åpne Dører støtter den forfulgte del av Kirken. Men vi kjemper også for trosfrihet for alle. Den friheten er garantert av FN, men blir neglisjert i mange land. I Afrika blir flere tusen drept for sin tro – hvert år.

For 17. gang inviterer vi til fakkeltog, i år på minst 25 steder. I Kristiansand er det fakkeltog 9. november. Parolen er: «Stopp voldelig forfølgelse av kristne i Afrika!»

De forfulgte kjenner seg glemt. De trenger oss.