Kjære mann, snakk om det!

Privat

Å uttrykke følelser, be om hjelp og dele utfordringer bør ikke være tabubelagt – tvert imot, det bør oppmuntres.

Tirsdag 19. november kl. 12:41

Gratulerer med den internasjonale mannsdagen!

Dagen i dag er en viktig påminnelse om de utfordringene menn møter, og om nødvendigheten av å skape et samfunn som fremmer menns mentale helse og velvære.

Det høye selvmordstallet blant menn er et klart uttrykk for behovet for mer støtte, forståelse og handling fra samfunnet vårt.

Vi må arbeide sammen for å bryte ned stigma knyttet til sårbarhet, særlig blant menn. Ingen skal føle seg alene eller som om de ikke har noen å vende seg til.

Det er tydelig at vi har en vei å gå. Så, hva kan vi gjøre?

I år kom Mannsutvalget med en rapport om «Likestillingens neste steg». Her kommer syv forslag basert på rapporten, som jeg mener burde kommet enda tydeligere frem.

• Skape en følelse av fellesskap.

Mennesker trenger steder de kan møte andre. Fritidsaktiviteter, interesseorganisasjoner eller lavterskeltilbud kan gjøre følelsen av utenforskap mindre.

• Snakke om «rollene» menn får.

Flere menn opplever et sosialt press, der det forventes å være «familieoverhode» eller «primær forsørger».

For mange menn er dette en rolle menn tar på seg uten å klage, men det betyr ikke at det ikke er tungt.

Det handler om å få verktøyene som trengs for å kunne stå i det på en sunn måte, slik at man kan være der for familien både fysisk og mentalt.

• Hjelpe gutta i skolen.

Guttene presterer ofte dårligere enn jentene og har større risiko for å falle fra i videregående opplæring.

Likevel mangler det forslag til hvordan skolesystemet kan gjøres mer praktisk og tilpasset ulike læringsstiler for å øke engasjementet og motivasjonen til gutter.

Flere mannlige lærere og rollemodeller i skolen kunne også bidra til å øke gutters tilknytning og engasjement.

• Sørge for at det er trygt på jobb.

Menn er overrepresentert i yrker med høy risiko for arbeidsulykker og stress, og vi trenger konkrete tiltak for å bedre arbeidsforholdene.

Det bør være spesifikke forslag til hvordan man kan redusere risikoen og bedre helsen i disse mannsdominerte yrkene.

• Forstå, ikke stigmatisere.

Vi burde ikke fremstille unge menn med minoritetsbakgrunn som mer utsatt for destruktiv adferd, uten å belyse de strukturelle forholdene som ligger til grunn.

Samfunnet må ta ansvar for å skape inkluderende strukturer som gir alle menn muligheter til å lykkes, uavhengig av bakgrunn.

• Ikke svartmale mannen.

Det burde være mer fokus på å fremme menns positive bidrag til samfunn og familieliv, og hvordan vi kan legge til rette for at menn kan være gode rollemodeller, omsorgspersoner og samfunnsborgere.

En sånn innfallsvinkel ville gitt et mer balansert bilde av maskulinitet.

Samfunnet bør aktivt fremme et bredere spekter av maskuline idealer som inkluderer omsorg, empati og ansvar.

• Støtte mannen i omsorgsrollen.

Til slutt savner jeg en tydelig plan for hvordan menn kan støttes som omsorgspersoner.

Det er for eksempel behov for en mer detaljert beskrivelse av hvordan politiske og sosiale strukturer kan støtte menn i å ta del i omsorgsarbeid, spesielt etter samlivsbrudd.

Fedre bør ha bedre rettigheter og muligheter til å være en aktiv del av barnas liv, og dette burde være et fokusområde for politiske tiltak.

Så langt virker det ikke som om sittende regjering ikke har iverksatt nødvendige tiltak for å adressere disse problemene.

Spørsmålet er derfor: Hva har de egentlig tenkt å gjøre?

Skal Mannsutvalgets rapport legges i en skuff, eller skal våre brødre, sønner og fedre endelig få den hjelpen de trenger og fortjener?