Kirkelig fellesråd om gravplassvedtekter

Både tidspunkt for utsendelsen og innholdet i brevet ble kritisert i en artikkel i Fædrelandsvennen av 27. desember. Jeg har fått tilgang til brevet gjennom familie fordi min søster ble gravlagt på kirkegården i 2022. Min reaksjon er som følger:

Brevet handler om at det fra nå av ikke vil gis anledning for kistegravlegging på Kristiansand kirkegård (med noen få unntak). Fra nå av vil det så å si kun tillates urnegravleggelse, også i familiegraver som har hatt kistegravlegging frem til nå. Innholdet berører dypt personlige forhold for dem det gjelder, nemlig blant annet at gjenlevende ektefelle ikke kan bli begravd i kiste i samme grav som sin kjære når den tid kommer, men må begraves i urne. Det strider mot det mange har sett for seg. Når så språk og innhold i brevet ellers er som det er, mener jeg at dette også er skadelig for Kirkens renommé. At brevet også ble sendt til flere hundre pårørende som ikke blir berørt av den nye ordningen, synes jeg også er underlig. Hvorfor uroe disse?

Som i så mange andre tilfeller når lover vedtas, må det utarbeides forskrifter til lovene. Så også i dette tilfellet. Så vidt jeg kan se skjedde den siste endringen i forskriftene 23.03.2023. Så kommer spørsmålet som en tidligere jussprofessor og rektor på UiO lærte meg at jeg alltid bør stille, nemlig: Hva var lovgivers intensjon?

I dette tilfellet tviler jeg sterkt på at Stortinget som lovgiver gikk ned i detaljene. Det ble overlatt til byråkrater. Byråkrater skal vel egentlig ikke bry seg så mye om følelser, men det pårørende står overfor i denne saken er «det kirkelige byråkratiet». Bør ikke representanter for byråkratiet i Den norske kirke tenke litt annerledes? Jeg mener at svaret er et høyt og tydelig ja.

Selv om jeg mener at «hørings-brevet» indikerer ganske tydelig at høringen neppe vil medføre endringer i forslaget, mener jeg at Kristiansand kirkelige fellesråd v/kirkevergen må kunne tenke seg om før endringene i vedtektene blir vedtatt. Er endringen i vedtektene lovpålagt? Skal endringen i praksis få tilbakevirkende kraft, eller er det grunnlag for å utvise skjønn i denne saken? Jeg antar at det siste er tilfellet. Kirkevergen uttalte jo at endringen ikke ville gjelde eksisterende graver. Er det korrekt?

Kristiansand kirkegård er mange hundre år gammel. Er det virkelig slik at en praksis som tilsynelatende har fungert så lenge plutselig blir umulig å fortsette med i det som uansett vil være en mellomperiode, der antall aktuelle tilfeller vil bli naturlig redusert år for år? Det mangler jo ikke på dispensasjonsvedtak i samfunnet ellers.

Så til slutt. Det er sannsynlig at ganske mange av dem som har mottatt informasjonsbrevet som ble sendt ut, er gjenlevende ektefeller godt oppe i årene. Brevet ble kun sendt ut digitalt via «Altinn». Slik det ser ut vil de pårørende heller ikke få skriftlig beskjed om hva det «endelige resultatet» av høringen vil bli. Det må de selv finne ut av på «Lovdata» etter at det er blitt kunngjort der. Hvor mange enslige eldre er det som kan, eller orker, å gå inn på «Lovdata» for å finne frem til det aktuelle vedtaket? Ikke mange vil jeg tro.

Nei, slik jeg ser det, bør Den norske Kirkes representanter opptre annerledes i så følsomme spørsmål som dette.

Innlegget er forkortet. Red.