Josef ytret ikke ett eneste ord i noen av de fire evangeliene. Hvor ble det av ham?

Mens Maria har fått oppmerksomhet både fra teologer og historikere, er fosterfaren Josef blitt værende den tause mannen, skriver Inge Eidsvåg. Foto: Eibner-Pressefoto, NTB

Å stå i bakgrunnen har vært Josefs skjebne gjennom 2000 år. Hvem var han egentlig?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Det var i 5.-klasse på folkeskolen. På juletrefesten skulle vi dramatisere juleevangeliet. Krybben var en gammel margarinkasse, og jeg hadde tørrhøy med i en sekk fra låven. Der skulle Jesusbarnet ligge. Det var en dokke som blunket når vi løftet henne opp. Jeg skulle være Josef og var stolt som en hane. Endelig en rolle som passet selvbildet.

Skuffelsen var stor da jeg fikk vite at Josef ikke skulle si et eneste ord. Ikke ett! Alt jeg skulle gjøre, var å stå i bakgrunnen og se stolt ut, sa læreren. Maria var også taus, men hun satt fremme på scenen, like ved stålampen, og var lysende hellig.

Josef og Maria

Å stå i bakgrunnen har vært tømmermannen Josefs skjebne gjennom 2000 år.

Mens Maria har fått oppmerksomhet både fra teologer og historikere, er fosterfaren Josef blitt værende den tause mannen.

Vi vet nesten ikke noe om ham, bortsett fra det som er å lese i Matteus-evangeliet og litt hos Lukas. Matteus skriver at han ønsket å «skille seg fra henne i det stille» da han oppdaget at Maria var med barn «før de var kommet sammen». Men i en drøm kom en engel til Josef og ba ham ta Maria til kone, for barnet var «av Den Hellige Ånd».

Josef gjorde som engelen sa og giftet seg med henne. Engelen Gabriel hadde også sagt at gutten skulle hete Jesus (jødisk Yeshua), som betyr «Gud frelser». Josef ga ham det navnet.

Da Josef og Maria senere skulle skrives inn i manntall, gikk Josef trofast ved hennes side den lange veien til Betlehem. Det må ha vært en strabasiøs tur for den høygravide kvinnen på eselryggen. I Betlehem måtte de lete lenge etter husvære, før de til slutt fant en stall der de kunne søke nattely.

En uke etter fødselen må den lille familien flykte til Egypt, da Josef i en drøm var blitt fortalt at kong Herodes ville drepe alle nyfødte guttebarn i Betlehem. (Den hellige familie var altså en flyktningfamilie!)

Senere, i en annen drøm, kanskje etter at de hadde vært flyktninger i Egypt i tre år, ble Josef bedt om å reise tilbake igjen. De bosatte seg da i Nasaret, som var hjembyen deres.

Døde han tidlig?

Trolig var Josef en del eldre enn Maria, for etter at Jesus som 12-åring var i tempelet, hører vi ikke mer om ham.

Når Jesus er blitt voksen, kan vi lese om Maria flere ganger, men aldri om Josef. Han ytret ikke ett eneste ord i noen av de fire evangeliene. Hvor ble det av ham? Døde han tidlig? Det gjorde han trolig, og det lenge før Jesus begynte sin gjerning i 30-årsalderen.

Det siste vi hører om Maria, er at hun var til stede da Jesus ble korsfestet. Matteus forteller at Jesus hadde søstre og fire brødre, men vi vet ikke så mye om dem heller. Kanskje var de også på Golgata, for etterpå er de sammen med Maria og noen av de andre disiplene i Jerusalem (Apostlenes gjerninger).

I en kultur der mannen var overhode i familien og bestemte det meste, er det utrolig at Josef ikke slo hånden av Maria da han oppdaget at hun var gravid. For en gravid jomfru, var det mulig? Men Josef var vel glad i Maria og trodde på henne. Det vitner om raushet og ansvarsfølelse.

Jesus’ himmelske far har nok vært mye viktigere enn den jordiske. Men Josef er blitt regnet som en av kirkens hellige menn, og han er skytshelgen for både håndverkere og arbeidere.

Dikternes Josef

Men hvem var han egentlig – og hvordan tok han det at han, en fattig snekker, skulle bli far til Guds sønn? Hva var planen med det hele?

Der historien tier, kommer dikterne oss til hjelp. Inger Hagerup undres på hva som gikk gjennom hodet til Josef der i stallen. «Hva tenkte den mørke Josef, som aldri mælte et ord?» Hagerup svarer slik:

Kan hende han svøpte sin kappe

litt bedre om barnet og moren.

Slik vernet han ordløs menneskets drøm,

den hellige Josef av jorden.

Et vakkert bilde av en liten familie!

André Bjerke skriver at Josef aldri skjønte seg på kvinnedrømmer, heller ikke Marias drømmer, som var merkeligere enn alle andres.

For min enkle gjerning er jeg skapt:

Alt jeg kan er å håndtere tømmer.

Hva du sa til meg, begrep jeg knapt.

Men Josef lar seg overbevise av lyset i Marias ansikt, og han lover at «mitt hus blir også hans og ditt». Ikke noen stor konflikt her heller.

Det er det heller ikke hos Alf Prøysen. I «Julekveldsvisa» skriver han at gutten var «så fresk og rein og go’, og mor hans drev og stelte’n og far hass sto og lo». Lutter idyll, med andre ord.

Sjalusi og sinne

Nordahl Grieg åpner sitt lange dikt med å skildre Josef som en livsglad håndverker. Snart skal han gifte seg, «og derfor synger han dagen lang, mens sagen og høvelen går». Men da Maria forteller om den himmelske unnfangelsen, kommer sjalusien og sinnet, og han beskylder henne for å lyve.

«Josef løfter sin hånd, og peker mot døren: gå til din ven, din elsker, Den Hellige Ånd!» Men så husker Josef alt de to har delt sammen. «Og han som sto der så streng og stiv, blir nesten barmhjertig og mild.»

Jeg kan ikke fatte hva du har møtt,

du var så uskyldig og ren.

Men vær ikke redd, jeg ble ikke født

til å kaste den første sten.

Josef vedgår at han er en enkel mann, som ikke skjønner det Maria har fortalt. Men han velger å bøye seg for «smertens bønn» i hennes blikk, selv om han også ser «bitterlig klart den sorg og den dom», som han selv fikk. Diktet ender i mørk resignasjon: «Josef grep atter sin flittige sag, men Josef sang ikke mer.»

Den som kan hende bringer oss nærmest den tause mannen, er den svenske dikteren Hjalmar Gullberg. I diktet «Den heliga natten» lar han Josef innrømme at han kjenner seg overflødig og knapt våger å røre barnets tå.

Gullberg tegner et vakkert og fredfullt bilde av menneskene og stallen. Jesusbarnet sover stille i halmen, ei stjerne lyser inn, og en hyrdeskare synger en salme. Josef lover seg selv at han vil bli trofast mot Maria til sin død.

Og selv om det blir «forödmjukande och svårt, så vill jag kalla hennes barn för vårt». Diktet ender med et spørsmål: «Jag heter Josef och är timmermann. Men gossen som hon ga mig, vem är han?»

Nei, hvem var han – og hvem var Josef? Og hvem er vi, om vi tenker etter?