Jeg har tre hull i hjertet. Ett for hvert av barna jeg mistet.

Tegning: Arne Nøst

Jeg skulle ønske at flere delte sin historie om senabort, og at flere ville høre min.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Jeg tror jeg aldri kommer til å bli den jeg var før. Jeg tror faktisk man aldri blir det etter å ha mistet barn. Tre døde babyer på mindre enn ett år har jeg født. Jeg har gått gravid sammenlagt et nesten fullbårent svangerskap, men har kommet hjem tomhendt begge gangene.

Vi skulle bli fem. Vi skulle bli fire. Så ble vi tre igjen.

Jeg føler meg en god dose mislykket av at kroppen min ikke klarer å bære frem friske barn. Mislykket og skamfull. Vi har siden første senabort valgt å være åpne om det, men likevel ikke så åpne at vi har fortalt det til naboer og perifere venner.

Å miste barn som ingen er blitt kjent med, er veldig ensomt.

Jeg skulle ønske at flere delte sin historie om senabort, og at flere ville høre min. Ikke fordi jeg ønsker empati, men fordi så mange tier etter en selvbestemt abort, mye på grunn av skam. Det gjør at det føles veldig ensomt når man selv er midt i det, for man har ingen referanser.

Det var det eneste rette å gjøre, å avslutte livene, selv om begge svangerskapene var så inderlig ønsket. Ingen av de tre små var friske. Det prøver jeg å minne meg selv på hver gang tårene kommer.

Det siste året har vært ensomt og fryktelig vondt. Jeg har aldri sørget så intenst, så alene og lenge over noen som jeg aldri har møtt, men som likevel har vært en så stor del av meg.

«Det ser ikke bra ut.» Himmel blir til helvete på 2 sekunder. Ordene til legen og bildet av to små babyer på ultralydskjermen har brent seg fast i hjernen. Legen leter frem og tilbake med ultralydapparatet og klikker gjentatte ganger på skjermen for å bekrefte det jordmor har sett. Jeg har hendene foran ansiktet og kjemper mot panikken, men til slutt svartner det for meg. Jeg får ikke med meg noe av det som skjer i rommet. Det piper i ørene. Jeg er utrøstelig.

Utmattet av sorg

Jeg trodde jeg nådde bunnen av sorg 28. august 2023 under den katastrofale fødselen av tvillingene. Oppkast, rier, blod, morfin, svette, redsel, narkose, tårer og fortvilelse.

Jeg var fullstendig drenert psykisk og fysisk da vi kjørte hjem fra sykehuset på dag tre. Jeg tenkte at verre enn dette blir livet ikke. Men der tok jeg feil.

Det som skulle bli et regnbuebarn, et nytt håp, ble igjen et mareritt etter utallige prøver og ultralyder.

Jeg kommer aldri til å glemme den siste torsdagen i februar da telefonen ringte og jeg hørte stemmen til noen som sa: «Hei.» Mer husker jeg ikke. I telefonen var nemlig samme lege som overleverte beskjeden til oss under forrige svangerskap som ble avsluttet. Den stemmen er vanskelig å glemme.

Jeg husker at jeg skrek så høyt da vi avsluttet samtalen at det til slutt ikke kom mer lyd ut av meg. Det raste gjennom hodet: Må jeg gjennom dette en gang til? For oss ble svaret ja.

Jeg sørger over tapet av tre barn.

Jeg er utmattet av sorg.

«Unnskyld, lille venn»

Under den andre aborten gikk vannet i sykehussengen, og riene kom tettere og tettere. Jeg husker at jeg gikk inn på toalettet og satte meg over bøtten som var plassert i do. Det var allerede gått åtte timer siden jeg var blitt satt i gang.

Det var kaos rundt meg, men jeg gjorde alt jeg kunne for å beholde roen. Mens jeg vugget frem og tilbake på toalettet, rant tårene, og jeg husker at jeg hulket frem ordene: «Du må slippe meg. Unnskyld, lille venn. Unnskyld, men du må slippe meg.»

Det var som om det ble avskjeden mellom oss, hen og meg.

Sakte kjente jeg at hen løsnet og slapp taket mens jeg skrek i sorg, smerte og fortvilelse. Navlestreng ble klippet, og deler av morkaken kom noen timer senere. Jeg måtte til slutt skrapes på dag to. Vi hadde nå avsluttet for andre gang et svangerskap som var planlagt og inderlig ønsket. Denne gangen i uke 17.

Ante ikke hva en senabort var

Alle de tre små ligger sammen på en minnelund i nærheten av der vi bor. De som tidligere var en del av min kropp, de som var en del av vår plan om å bli en større familie, er blitt kremert og hviler der sammen. På en kirkegård.

Jeg kan bli fysisk dårlig når det slår meg at jeg har en minnelund å gå til, hvor våre tre døde barn hviler. Det føles sykt og uvirkelig.

Samtidig, at de er der sammen, gir meg en slags ro, og det stadfester at marerittet faktisk er sant.

Før mine egne hadde jeg ingen aning om hva en senabort innebærer. Det er ingenting annet enn brutalt. Det har fulgt med et mørke, og kroppen min har lenge vært i konstant forsvarsmodus. Nå tror jeg for eksempel at det å bli gravid innebærer å føde døde barn. Blod er det verste jeg kan se. Jeg er hovedpersonen i mitt eget verste mareritt.

I dag tenker jeg at jeg har fire barn. Det tok lang tid å si høyt, for bare tanken har gjort så fryktelig vondt. Jeg er mamma til en frisk gutt på fire år, og vi har tre babyer som vi aldri fikk klemme god natt.

Tomrommet av hva som ikke ble, vil aldri forsvinne, men jeg holder på å lære meg å leve med det. Jeg holder på å lære meg å akseptere hva som har skjedd, og forholde meg til sorgen på en god måte.

Samtidig vil arrene aldri gro etter våre tre små som aldri fikk bli. Jeg holder på å bli kjent med den nye meg, som har tre hull i hjertet.