Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro

I dag har industrien flyttet inn i skogen hvor felling av trær foregår med enorme hogst- og anleggsmaskiner som påfører naturen støy, uro og naturskader. Dette foregår på en tid av året da dyr og fugler skal frembringe nytt liv og er da svært sårbare. Bokfink og ekorn, grønspette, kvinand og orrfugl, rødstrupe, måltrost og mår ----- hvor mange tusen liv som går tapt som følge av moderne skogsdrift, finnes det ikke estimater på, men stort nok til å redusere lokale viltbestander.

I fjor engasjerte vi oss i flere skogsaker i Agder. Den største var i Vennesla. Både Vennesla Tidende og Fædrelandsvennen hadde store oppslag om saken. Det dreide seg om en hogst over et areal på omkring 1000 daa som AT Skog hadde ansvaret for og som ble gjennomført i mars / april. Tiltaket førte til snauhogst og inngrep med omfattende skade på landskapet etter bruk av store maskiner. Vi fikk reaksjoner fra fortvilte og opprørte mennesker også i andre kommuner etter tilsvarende virksomhet ikke minst fordi dette foregikk i yngle- og hekketiden.

Da vi begynte å arbeide med hogsten i Vennesla og tilsvarende saker andre steder i Agder, ble vi både overrasket og opprørt over hvordan denne virksomheten drives og hvor frakoplet moderne skogavvirkning er for innsyn og deltakelse fra berørte parter. Dette fremgikk også av tv-programmet «Oppsynsmannen» med Bård Tufte Johansen der dette var ett tema.

Norge er et avansert samfunn som bygger på et mangfold av lover for nær sagt ethvert tenkelig forhold. Når forvaltningen fatter sine vedtak, er det her den forankrer sine beslutninger. I denne mosaikken inngår også juridiske rettigheter for berørte parter til å engasjere seg i og etterprøve forvaltningens beslutninger.

Naturvernforbundet er en slik berørt part som kan engasjere seg og påvirke til gode beslutninger innen vårt interesseområde, og få vurdert om beslutningene er slik lovverket forutsetter. Vårt interesseområde er natur og omfatter hele forvaltningsspekteret fra kommune til regjering avhengig av hvilken lov saken bunner i. Denne deltakende, politiske rollen er en viktig del av Naturvernforbundets arbeid landet over.

«Med lov skal landets bygges». Vi har trodd at alle byggetiltak, må avklares etter en omfattende prosess i kommunen der loven følges- et kjøpesenter, ei brygge, en skiheis, et masseuttak, en utedo, et skur - avanserte beslutningsprosesser hvor berørte parter kan engasjere seg for å ivareta egne interesser. Dette har vi hatt tillitt til, men NRKs oppfølging av «Norge i rødt, hvitt og grått» med avsløringen som NRK nå har gjort av 100 store, ulovlige naturinngrep, forteller at politikere og forvaltningen svikter, og dermed svekkes også tilliten til arealforvaltning.

Men når det gjelder skogavvirkning, er det åpenbart loven som må forbedres. Hovedlinjene møter vi innledningsvis i skogbruksloven med svært skjønnsmessige og lite konkrete formuleringer som det er opp til grunneier og næringsaktører å definere. Skogbruksnæringen har fått monopol på å kartlegge skogens naturverdier, men har valgt å undersøke en liten andel. Landsskogtakseringen fastslår at 22% av den produktive skogen har verdier som skulle vært registrert, mens næringen selv bare har kartfestet 2 %. Vi stiller imidlertid også et spørsmål om kvaliteten på disse undersøkelsene og i hvilken grad miljøverdiene blir hensyntatt når hogstmaskinene ruller inn. De saken vi har møtt, tyder på at effektivitet og økonomiske interesser helt overstyrer miljøhensyn. Det eneste lovregulerte forholdet skogavvirkning må forholde seg til, er vegetasjon som omkranser vann og vassdrag (vannressursloven) og generell aktsomhet etter naturmangfoldloven. Utover dette bestemmer næringen selv hvordan og når virksomheten skal drives.

Samfunnets sviktende lovregulering av skogbruksdrift etter skogloven og annen arealbruk, eksempelvis tiltak etter plan- og bygningsloven er tankevekkende og utfordrende. I all hovedsak dreier det seg om arealer som på kommuneplanene er regulert til lnfr- formål (landbruk, natur, friluftsliv og reindrift). I slike områder, som saken vår fra Vennesla, avgjør altså grunneier / næringen selv at et areal på 1000 daa skal snauhogges og påføre landskapet omfattende skader og inngrep. Mens ei bu eller en utedo på tilsvarende areal må gjennom en politisk prosess med søknad til kommunen og kan ende hos Statsforvalteren etter klage. Dette tror jeg mange reagerer sterkt på.

Moderne skogavvirkning må inn i en godkjenningsordning på lik linje med eksempelvis tiltak etter plan og bygningsloven. I dag er det nok slik at det langt på vei er «bukken som passer havresekken». Målsettingen må være en skogsdrift som i større grad er på naturens premisser med minimal naturskade. Den må være transparent med en offentlig godkjenningsordning for større hogstplaner hvor berørte parter kan bidra for gode beslutninger, ikke minst med lokalkunnskap.

Når vi derfor går på stien en vårmorgen i skogen, vil vi høre gjøk og sissik, trost og stær og langt mindre brummende hugstmaskiner.