Jeg er kabelskeptiker. Her er et svar til en strømkabeltilhenger.

Norge er langt mer avhengig av strøm enn de fleste andre land, nettopp fordi vi er vant til at den er billig, skriver samfunnsøkonom og forfatter. Foto: Trond J. Strøm

Den store motstanden mot kabler burde ikke være så overraskende.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Fagsjef i tankesmien Langsikt Aksel Braanen Sterri spør i Aftenposten 19. desember om motstanden mot de norske kraftkablene til utlandet hviler på en fundamental økonomisk misforståelse.

Sterri presenterer noen premisser og konkluderer på bakgrunn av disse at «høye strømpriser er en velsignelse», og at det «verste vi kan gjøre for det norske samfunnet, er å strupe kablene til utlandet». Han ber samtidig noen «kabelbekjempere» om å forklare hvor han tar feil. Her er et forsøk på forklaring fra en kabelskeptiker.

Påstand nr. 1

Kablene bidrar til høyere og mer variable strømpriser i Norge enn vi hadde tidligere, mener Sterri. Dette stemmer. Dette skyldes at stadig mer av strømproduksjonen i Tyskland, England og Danmark er sol- og vindkraft. Når været er bra og kildene produserer mye, blir strømprisen lav.

Men når de produserer lite, blir prisen høy, ofte svært høy. Siden nesten all strøm i Norge produseres av offentlig eide kraftverk, og det meste av strømmen brukes av private husholdninger og bedrifter, er en viktig virkning en ganske kraftig omfordeling fra privat til offentlig sektor.

Påstand nr. 2

Norge blir rikere, siden vi både får mer strømeksport og høyere priser på strømeksporten, fortsetter Sterri. Dette er også riktig – den norske «kaken» blir større. Men bare litt større, siden det aller meste av norsk strømproduksjon konsumeres i Norge. Samtidig blir altså det private kakestykket betydelig mindre.

Påstand nr. 3

Sterri påstår at siden kaken blir større, kan alle i Norge bli rikere. Dette stemmer også i teorien – alles kakestykker kan bli større. Siden effekten på prisen og dermed fordelingen av kakestykker er mye sterkere enn effekten på størrelsen av hele kaken, er dette imidlertid neppe mulig i praksis.

Påstand nr. 4

Strømstøtten innebærer å fordele noe av kabeloverskuddet til husholdningene, mener Sterri. Dette er objektivt galt. Strømstøtten innebærer at husholdningene til en viss grad blir skjermet av effekten av høyere priser, ikke at de får utbetalt den økte eksportgevinsten.

Selv om det kanskje er mulig at alle nordmenn kan bli rikere med høyere strømpriser gjør ikke strømstøtten at vi er blitt rikere. Her ligger nok mye av den for Sterri oppsiktsvekkende motstanden mot kablene og høye strømpriser, begravet.

Påstand nr. 5, 6 og 7

Disse tre påstandene er ulike forslag om å justere strømstøtten. Sterri foreslår imidlertid ikke å justere støtten slik at vi sikrer at alle faktisk får det bedre, slik for eksempel en makspris ville gjort (uten at jeg er tilhenger av makspris). Han foreslår å avvikle strømstøtten og erstatte dette med et fast utbetalt beløp, eller skattelette til lavinntektsgrupper. Dette opplegget vil innebære en stor overføring fra dem som av ulike grunner bruker mye strøm, til dem som bruker lite.

Et slikt system har styrker, men en stor svakhet er at sammenhengen mellom strømbruk og inntekt er svakere enn man skulle tro. Samtidig er Norge langt mer avhengig av strøm enn de fleste andre land, nettopp fordi vi er vant til at den er billig. Den store motstanden mot kabler burde ikke være så overraskende.