Israels ekstremhøyre undergraver minnet om jødenes tragedie

At Israels statsminister Benjamin Netanyahu rutinemessig trekker antisemittismekortet, er en gammel øvelse, skriver Bernt Hagtvet. Foto: Nir Elias, Reuters/NTB

Nazistenes folkemord gjøres til en slaghammer i israelsk innenrikspolitikk.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Etter et års krig er situasjonen for Hamas, midt i de enorme militære nederlagene, også preget av seire på fire fronter: Hamas' myrderier 7. oktober i fjor gjør det umulig å drøfte konflikten i Midtøsten uten å innbefatte palestinernes situasjon.

7. oktober torpederte Hamas alle forsøk på å normalisere forholdet mellom Israel og araberstatene. Abraham-avtalene lå klare til signering. Å blokkere dem var og er en sentral del av Hamas' målsettinger.

Israelernes aggressive og lovstridige kolonisering av Vestbredden, nå med mer enn 700.000 bosettere, vil for alltid måtte bli en del av et forhandlingsgrunnlag. Israels nasjonale myte – at landets sikkerhet er trygget gjennom militær overlegenhet og perfekt etterretning – er brutt ned.

I rakettenes og dronenes tidsalder kan hele Israels territorium trues når som helst. Etterretningskatastrofen 7. oktober og angrepene fra Iran understreker dette ytterligere.

Fanatismens teologiske konvergens

Etter mer enn et års krigføring er det uhyggelige slektskapet mellom de to fiendene styrket. Ytterste høyre i Israel og Hamas og Hizbollah møtes i et felles prosjekt: hverandres gjensidige utslettelse. Dette bekrefter konfliktens grunnkarakter som en eksistensiell kamp på liv og død.

Det gjør også rommet for kompromisser syltynt.
Et annet skjebnesvangert berøringspunkt er partenes gjensidige idyllisering av fortiden. Begge antagonister fordyper seg i en forgylt, mytifisert fortid og bygger sin betongfaste identitet på religion: Israels høyreekstreme på Bibelens gammeltestamentlige idé om Judea og Samaria, Hamas på en jødefri, førsionistisk stat bare for dem selv. Det dreier seg om å projisere og forgylle en fortidig utopi.

Denne teologiske fanatismen bidrar til en ytterligere fastfrysing av konflikten. For man kompromisser ikke med identiteter.

Gjensidig dehumanisering

Vi ser også en dyptgående dehumanisering fra begge sider. Hamas visste de ville utsette sin egen befolkning for Israels hevn. De var villige til å betale denne prisen. Ved bevisst å blande seg med eget folk, til og med i sykehus og teltleirer, gjorde terrororganisasjonen seg skyldig i en skamløs og utilgivelig dehumanisering innad, overfor sine egne.

Når Israel stopper lastebiler med mat til palestinske barn på vei inn i Gaza, kan det forstås som et uttrykk for den samme radikale reduksjonismen av menneskeliv.

Nå demonstrerer ytterliggående israelere for ny bosetting i Gaza. Denne delen av israelsk politikk, som folk som finans- og sikkerhetsministrene i statsminister Benjamin Netanyahus regjering står for, tilfredsstiller alle kriterier for fascistiske holdninger.

Fascismen i denne israelske formen har blant annet følgende kjennetegn: forakt for menneskerettighetsforpliktelser og demokratiske verdier, særlig likeverd; åpning for moral full av unntaksbestemmelser på egne vegne; en stat frigjort fra rettsstatlige forpliktelser; territoriell aggressivitet; massemobilisering og deportasjoner av «de fremmede» som agitatorisk ledetråd og klare rasistiske tendenser. Meta-historiske begrunnelser for vold.

At Israels høyreside ikke selv ser dette slektskapet med den europeiske fascismen, bekrefter hvilket tragisk favntak ideologiene har over sinnene.

Evig krig

Netanyahu har gjort krystallklart det alle har visst lenge: Han vil sette alt inn på å hindre en egen palestinsk stat. Hamas er på samme linje: Ingen tostatsløsning, men eliminering av den jødiske staten. Begge posisjonene vil føre til en evig krig uten utsikt til noen form for sameksistens.

Nå skapes generasjonen av palestinere som for alltid vil hate Israel. Det samme skjer i Israel. Hamas' gisseltagning forsterker bare dette hatet.

Israel har lenge undertrykket palestinerne på Vestbredden på en nærmest rasistisk måte – i en evig nedadgående spiral. Da Netanyahu talte i den amerikanske kongressen for noen måneder siden, nevnte han ikke palestinerne med et ord. Han viste bare bilder av egne ofre for Hamas' umenneskelighet.

Tenkende israelere bør se at denne linjen ytterligere isolerer staten deres.

Hvilken stat vil høyresiden ha?

Kjernespørsmålet blir nå: Hvilken stat ser den ytterliggående israelske høyresiden for seg? Hva Hamas vil, synes nokså klart: En eller annen form for islamistisk diktatur uten jøder.

Men for israelerne vil det:

1. Først bli et etnokrati med en demokratisk fasade (en stat med forrang for jøder, andre minoriteter annenrangs)?

2. Bli en utvetydig fasciststat med systematisk undertrykking av palestinerne som er presset sammen i ghettolignende reservater i en vegetativ eksistens uten håp om egen stat? Med ujevne mellomrom vil palestinerne gjøre opprør. Dette vil ytterligere militarisere Israel.

3. Eller vil vi se et mildere diktatur uten engang formelle rettigheter for araberne? Et militarisert autokrati? Det blir i alle fall ikke demokrati i menneskerettslig forstand. Hva da?

4. Eller en flernasjonal stat, et statsforbund, med like rettigheter for alle og med israelske og palestinske grupperettigheter som er internasjonalt garantert? En utenkelig tanke i dag, men ingen forutså at Sovjetunionen skulle falle i 1989.

Med andre ord: Hvilke planer har den ekstreme høyresiden for Israels fremtidige statsbygging når landet avviser en tostatsløsning? Med Donald Trump i Det hvite hus utvides handlingsrommet for israelsk terror.

Angår hele den siviliserte verden

Hittil er mer enn 43.000 mennesker drept i Gaza, deriblant nær 18.000 barn, pluss mer enn 3000 i Libanon. Man leser at kanskje 10.000 ligger begravet i ruinene. Nesten 70 prosent av bygningene er jevnet med jorden. Den israelske hæren – verdens mest moralske, sier de selv – driver palestinerne foran seg som skabbete hunder. Intet sted på Gaza er «trygt».

Israel er også blitt anklaget for å bruke sult som våpen, et klart brudd på FNs folkemordkonvensjon av 1948. FN-skoler, sykehus, barnehager, flyktningleirer og konvoier er rammet – langt flere enn 20 ganger så mange som Hamas drepte, er blitt drept. Krigen er helt ute av de proporsjoner for krigføring som folkeretten fastlegger.

Israels hevn kan bare sammenlignes med Hitlers utslettelse av Warszawa i 1939 og Churchills teppebombing av Dresden i 1945. EUs utenrikskommissær Josep Borrell har sagt det som skal sies her: «Intet formål – intet – rettferdiggjør slike forbrytelser.»

At Israel har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser, er åpenbart. Ingen annen stat ville sluppet unna med slike terrorhandlinger. Tankene går til Butsja i Ukraina, der russerne drepte dusinvis sivile på veiene. At denne sammenligningen melder seg, sier alt om hvor dypt Israel har sunket. Palestinske ofre ryster og forfølger oss, slik også bildene av flyktende israelere etter 7. oktober gjør.

Hva Israel gjør nå, angår ikke bare jødene i Israel. Det angår hele den siviliserte verden. De som ønsker å støtte en jødisk stat innenfor trygge grenser, vil konfronteres med et dilemma: Er denne jødiske staten verdt å bevare når den tråkker på alle siviliserte normer for statlig adferd? Og samtidig gjør den palestinerne til mindreverdige mennesker.

Unntaket Israel og trivialiseringen av holocaust

Den relativt svake reaksjonen som disse massive krigsforbrytelsene er blitt møtt med, kan bare forstås på bakgrunn av Nazi-Tysklands forbrytelser. Men denne eksepsjonalismen vil ikke vare ved. Gradvis vil minnet om holocaust svekkes i takt med generasjonenes veksling.

Den politiske bruken av dette minnet vil bli mer og mer problematisk og bidra til å svekke naziforbrytelsenes bevegende kraft i dag. Det er et paradoks her. Netanyahus opportunistiske og trivialiserende bruk av antisemittisme som sperre mot kritikk av Israels krigføring, vil selv bidra til å undergrave holocaust-tragediens styrke som moralsk grunnfortelling i dagens verden.

At statsministeren rutinemessig trekker antisemittismekortet, er en gammel øvelse. Det han og ekstremhøyre i Israel ikke ser, er at de svekker sin egen posisjon. For når kritikk av israelernes krigføring søkes brennemerket som «antisemittisme», skjer det en argumentativ utbrenthet, og den jødiske katastrofen hverdagsliggjøres.

Istedenfor håpet om moralsk immunitet forårsaket av vestlig skyldfølelse for holocaust, som denne tenkemåten skulle mobilisere, vil denne bruken av antisemittisme-referansen slå tilbake på høyresiden selv. Ekstremhøyre undergraver minnet om jødenes tragedie.

Det som skjer, er at nazistenes folkemord gjøres til en slaghammer i israelsk innenrikspolitikk. Slik avslører den ytterliggående høyresiden sin selvødeleggende perspektivløshet. Toppunktet – eller bunnmålet om man vil – i denne taktikken kom 1. november i fjor i FNs sikkerhetsråd, da Israels FN-ambassadør Gilad Erdan stilte opp med en davidsstjerne i jakkeslaget.

«Aldri mer», var underteksten, og formålet var å trekke en linje fra nazistenes «endelige løsning» til Hamas-terroren 7. oktober.

Protestene kom umiddelbart.

Colette Avital, tidligere medlem av KnessetKnessetKnesset er den israelske nasjonalforsamlingen. Kilde: Store norske leksikon og holocaust-overlevende, rykket ut i den israelske avisen Haaretz. Avital ville ha seg frabedt at ambassadøren trivialiserte den jødiske katastrofen på denne måten. Det var vanærende for ofrene. Hun poengterte at dagens Israel, inkludert dagens trusler, ikke kan sammenlignes med Warszawa-gettoen. Ambassadøren avslører sin kunnskapsløshet og moralske ufølsomhet bare ved å sammenstille dagens konflikter med shoahshoahJødene selv bruker ofte betegnelsen shoah eller shoa for holocaust. Kilde: Store norske leksikon, skrev hun.

Israel bryter normer staten selv var opphav til

I stedet for å feste davidsstjernen til jakkeermet sitt, burde ambassadøren – utnevnt av Benjamin Netanyahu – reflektere over følgende historiske ironi:

De standarder for sivilisert adferd i politikk og krig som kom etter 1945 – FNs folkemord- og menneskerettighetserklæringer, samt Genèvekonvensjonene – hadde nazistenes folkemord mot jødene som historisk og filosofisk utgangspunkt.

Det var normer som skulle hindre naziadferd i dagens verden. De trampes nå på av dagens Israels regjering under dekke av terrorismebekjempelse.

I Gaza er det sivile som lider. Mens en hel verden bare ser på.