– Ikke artig å vite at de mest sannsynlig havner i kjeften på et rovdyr

En nyfødt kalv stabler seg på beina mens den forsøker å holde følge med moren.

Laara Sparrok Larsen (23) har tatt oss med til noe av det fineste han vet.

Kalvingslandet.

Laara speider utover reinflokken. Han ser etter noe som ikke skal være her.

Vil den lille reinkalven klare seg?

I dette området har den oddsen mot seg.

Ofte står hensynet til de freda rovdyrene sterkere. Selv om avtalen til politikerne også skulle ta vare på reinkalven.

I flere generasjoner har familien til Laara levd av og med reinen på fjellet. Reindrifta blir omtalt som bærebjelken i sørsamisk kultur.

De produserer ikke bare kjøtt, de bruker alle delene av reinen; innmaten, skinn, bein og gevir. Kunnskapen holder liv i språket og kulturen.

Nå skal Laara ta over.

Reinsdyrene snøfter mens de løper nervøst mot det svarte plastkaret med pellets.

Reinbeitedistriktet har fått penger fra myndighetene til å kjøpe inn fôr og for å leie inn hjelp til å gjete flokken.

De vil holde dyrene samla. Det kan gjøre det lettere å holde rovdyrene unna i den mest sårbare tida, når simlene kalver.

Tidligere denne dagen fikk Laara en telefon om at to av kalvene hans var funnet drept av kongeørn. De skal ikke bli de siste.

Enkelte dager er det ikke spørsmål om han finner døde dyr, men hvor mange.

– Akkurat i disse periodene må du bare stenge ute følelsene, slik at du kan komme gjennom det.

Han har et dilemma. Han må holde reinen unna daler og skog, der de største rovdyrene holder til, og forsøke å holde flokken samla oppe på fjellet, der de har bedre oversikt.

Men der må de passe på trusselen fra oven. For på det åpne fjellet er reinkalvene et lett bytte for ørn.

Drengen Asbjørn Vassdal Reinfjell peker på noe langt borte i fjellet.

Han har oppdaga nok en død kalv.

Laara er overbevist om at det er ørna som har slått til igjen. Nå må han samle bevisene og få en ekspert til å vurdere og dokumentere skaden.

Men konklusjonen kommer til å gjøre ham oppgitt.

Matfat for rovdyrene?

Vi er på Børgefjell. Det er et område på grensen mellom Trøndelag og Nordland. Laara og familien er blant dem som er hardest ramma.

Egentlig skal det være en lav terskel for å ta ut freda rovdyr som kommer inn i kalvingslandet, slik politikerne avtalte i rovviltforliket.

Men først må klima- og miljømyndighetene gi tillatelse til skadefelling.

Da kan skaden allerede ha skjedd – og sporene etter rovdyrene være borte.

Bare i fjor meldte dette reinbeitedistriktet at freda rovdyr hadde tatt over 619 rein. De fikk erstatta 402 dyr.

– Er vi bare et stort matfat for den norske stats rovdyrstamme?

Laara stiller et retorisk spørsmål. I løpet av perioden 2005–2024 har tapene til reineierne i Norge økt. Samtidig har bestandene av de freda rovdyrene økt. I Nordland er nå gaupe- og jervebestanden langt over målet som politikerne har satt.

I nord er rein og sau viktig mat for gaupe og jerv.

Kartet under viser de som har høyest prosentvise tap i reinflokkene sine. Dess mørkere områdene er, dess høyere andel tap har de i flokken sin.

På Børgefjell er områdene mørkerøde.

Reineierne i Nordland skiller seg ut i denne statistikken. I snitt har de meldt at de har tapt over halvparten av flokken sin til freda rovdyr de siste årene.

Det er langt mer enn landssnittet.

Kartet viser ikke nødvendigvis de som taper flest dyr, men de som taper en stor del av dyrene sine. Bak de mørke flekkene ligger det store tap.

Laara og familien tror de reelle tapene kan være langt høyere i mange andre reinbeitedistrikter enn deres. De tror at årsaken til at de får erstatta flere dyr, er at de klarer å finne mange av de skada og døde dyrene, slik at de får dokumentert tapene sine.

Reineierne forklarer at kalvingslandet deres er mer oversiktlig; det er lettere å oppdage en rød flekk på fjellet.

Det hjelper også på at de får støtte til flere innleide gjetere som driver ekstra tilsyn, og at de mater flokken, slik at de blir mer samla på fjellet.

For Laara er det verre å finne levende dyr som er skada enn de som er døde.

OBS! Vi advarer mot sterke bilder.

Videoen viser rein som skal være utsatt for angrep fra gaupe og ørn på Børgefjell.

For enkelte reinbeitedistrikt er tapene så store at de ikke vil ha dyr til å drive videre.

De får ikke valgt ut de sterkeste dyrene som skal føre flokken videre. De som kjenner trekkrutene fra sommer til vinterbeite. Og de har ingen å sende til slakt.

I løpet av 20 år har staten betalt ut over 2,4 milliarder kroner i erstatning for rein og sau som er tapt til freda rovdyr.

834.665 dyr som er skada og drept. Det tilsvarer rundt 114 dyr hver eneste dag i denne perioden.

Mens erstatningene av sau har gått kraftig ned, har tapene av rein økt.

Samtidig har det vært en nedgang i antall sau på utmarksbeite i samme periode og 16.000 færre gårdsbruk.

Hvorfor mister enkelte så mange dyr?

Vår kartlegging viser at mens enkelte områder slipper å ha rovdyr, så har enkelte fått et mye større trykk.

Rovviltforliket ble først inngått i 2004, og signert på nytt av et bredt flertall av partiene på Stortinget i 2011.

Det skulle være ei løsning som ga plass til både rovdyr og beitedyr i norsk natur.

Etter signeringa ble det tegna opp kart og egne soner for hvor rovdyrene og beitedyrene skal ha prioritet og hvordan de skal bli tatt vare på.

Men flere steder overlapper eller grenser områdene som er satt av til rovdyr like inntil det som er kalvingsland for rein og der sauene skulle få beite i fred.

Kartlegginga vår viser at enkelte områder her til lands opplever store tap. Samtidig står hensynet til de freda rovdyrene ofte sterkere enn dyrevelferden til sau og rein.

Er det egentlig mulig å følge avtalen som politikerne signerte for 21 år siden?

I Klima- og miljødepartementet mener de det. De påpeker at rovviltforliket slår fast at vi skal ha en todelt målsetting. Både et aktivt beitebruk i hele landet og bærekraftige rovviltstammer.

De mener at hensynet til rovdyrene ikke veier tyngre enn hensynet til beitedyra, men innser at det er en kjerne til konflikt.

– Vi mener at det fortsatt er mange ting å strekke seg etter. Vi har fortsatt en jobb med å få ned tapstallene, det jobber vi med hver eneste dag, sier statssekretær Kristoffer André Hansen.

Bonde mista 400 av 1600 sauer

Noen kilometer ned fra kalvingslandet til reinen på Børgefjell har bøndene i Hattfjelldal funnet flere døde søyer og lam.

Sporene tyder på at en bjørn står bak.

I flere dager har et jaktlag forsøkt å finne den.

Sauene er tatt i det som skulle vært et beiteprioritert område. Når dette skjer, har politikerne bestemt at rovdyr skal tas ut raskt.

Bare noen timer før tillatelsen til å skyte å bjørnen gikk ut, fikk jaktlaget inn et nytt bilde av den på et viltkamera. Men de rakk ikke å få forlenga jakten før sporet etter bjørnen hadde blitt kaldt.

Myndighetene, som skal beskytte de freda rovdyrene, må vurdere om bjørnen fortsatt kan gjøre skade og drepe sau, eller om den skal beskyttes.

En av dem som har mista mange dyr her, er bonden Niels-Henrik Andresen i Susendalen. Hver sommer slipper han rundt 1600 sauer i utmarka.

Men langt fra alle sauene kommer tilbake. I fjor meldte han fra at 400 sauer hadde blitt tatt av rovdyr på beite. Han fikk erstatta 230.

Hvordan i alle dager er det mulig å miste så mange dyr?

– Det er døde og levende dyr, skada av bamsen. Noen er drept, andre er levende og går rundt med avrevet jur og med opprevet bringe og går mot en sakte, smertefull død, forteller Niels-Henrik.

– Men mange vil kanskje lure på hvorfor du kan sende dem ut. Du har jo veldig mange dyr. Tør du å sende dem ut når det er så høye tap, år etter år?

– Ja, det er et godt spørsmål. Nå får vi bare håpe og tro at de på et eller annet tidspunkt tar til vettet, og både ønsker og klarer å ta ut disse skadedyrene på ei skadefelling. Det er jo det som er halmstrået i dette, svarer han.

Niels-Henrik har vært blant de bøndene som har mista flest dyr i flere år. I fjor var han den sauebonden som fikk aller mest i erstatning, over 800.000 kroner. Det er over dobbelt så mye som den neste på lista.

– Det siste jeg hadde ønska i en sånn drift som dette er å måtte bruke erstatning i det hele tatt, forklarer bonden.

Han mener han kunne tjent dobbelt så mye dersom han heller kunne sendt alle dyrene sine til slakt på høsten.

For en stor del av tapet får han ikke erstatta.

Hvordan mista søya juret?

Et par uker etter at vi møtte Niels-Henrik i Susendalen kommer det ei melding.

Det blir ofte beskrevet som en typisk skade etter bjørn. Den dreper ikke nødvendigvis sauen, men sliter av og spiser de mest fettrike delene, som juret og fettet i bringen, altså framparten.

Det er for å samle mest mulig energi til den skal i hi til vinteren.

Sauen kan overleve angrepet, men den lider, og det er stor fare for infeksjon.

Vi advarer mot sterke bilder.

I fjor var første gang han opplevde det han mener var et uvanlig angrep på sauene sine. I løpet av høsten oppdaga han fem søyer som kun hadde mista juret. De mistenkte at det var kommet en ny bjørn til dalen, som kun spiste denne delen av sauen.

Men ikke alle ble godkjent som skada av freda rovdyr. I to av tilfellene ble konklusjonen fra Statens Naturoppsyn satt som ukjent skadeårsak.

Det kan gjøre det vanskeligere å få erstatning for tapet, i tillegg til å få dokumentert hvor store skader bjørnen faktisk gjør i området.

Seniorrådgiver Øyvind Skogstad i Statens Naturoppsyn i Nordland skriver i en e-post at de har lang erfaring med å vurdere skader fra rovdyr, og at de har instrukser for å finne ut om det kan være et freda rovdyr som står bak.

– Det fant vi ikke på de to nevnte sakene fra Hattfjelldal. Begge sakene har vært underlagt kvalitetssikringsrutinene våre med ekstra vurderinger av flere i andre fylker med stor kompetanse på rovviltskade.

Han skriver at når en bjørn har angrepet sau, så forventer de også å finne bite- og kloremerker.

– Vi kunne ikke konkludere med sannsynlighetsovervekt for at bjørn var skadegjører framfor andre mulige skadeårsaker, skriver Skogstad.

Men hva annet enn en bjørn kan stå bak en slik skade?

Det vet ikke Niels-Henrik.

Øyvind Skogstad i Statens Naturoppsyn sier på generelt grunnlag så kan det være andre årsaker til jurskader hos sau.

Betennelser, eller at søya har sprunget over noe skarpt og revet opp juret. Eller at åtseletere har hakka eller bitt hull på juret på en sau som har dødd av andre årsaker.

– For eksempel blir det med åtseletere irrelevant når de to søyene ble funnet skada og avlivet av dyreeier, skriver Skogstad.

Han understreker at deres jobb ikke er å stille en diagnose om dødsårsak, men finne tegn på dyret som kan dokumentere eller sannsynliggjøre om det har blitt angrepet av et freda rovdyr.

For søya som kom ned fra beitet nå i høst var det ikke tvil. Den ble avlivet. Denne gangen ble han trodd. De mente det var en bjørn som stod bak, til tross for at dette skulle være et beiteprioritert område.

For selv om Nordland ikke har nådd målet om å få ei binne med unger til å bosette seg i fylket, så er det titt og ofte bjørn i området.

For gården hans ligger bare noen kilometer fra svenskegrensa. Og det er et viktig poeng.

Mens Norge lenge har slitt med å nå målet om flere binner med unger her til lands, er bestanden så stor på svensk side at i nabofylket til Nordland tillot de i høst jakt på over 100 bjørn.

Men noen ganger tar disse seg en liten «norgesferie».

– Med en gang bjørnen er på norsk side, så er den jo freda, forklarer Niels-Henrik.

Han mener det er viktig å ta vare på de store rovdyrene, men at Norge bør samarbeide med Sverige for å få et felles bestandsmål på bjørn.

Selv om han er blant dem som får aller mest i erstatning, mener han at den burde vært høyere. Og så burde de få skyte bjørn på våren. Slik de gjør bare noen kilometer over grensa til Sverige.

– Hvis det blir skader fra bjørn på våren, så tar de tvert av med helikopter og driver aktivt skadeuttak i kalvingsområdet i den perioden da reinen er mest sårbar. Mens de på norsk side ikke gjør noen ting.

I midten av oktober kommer en ny oppdatering.

«Bjønnsommer»

Også i nabokommunen Grane har de opplevd å miste mange dyr til bjørn.

For fire år siden så Erling Paulsen en av sauene sine flyte i fjellvannet. Blodig. Den hadde ikke ligget der lenge.

Sauene hadde vært på beite på fjellet noen kilometer fra gården på Fellingfors i Grane kommune. De hadde felles beite med en annen bonde. Denne sommeren hadde flere sauer blitt skada og drept av bjørn.

Han hadde ikke dekning til å melde det inn, men fikk sendt et par bilder og GPS-posisjon. På telefon fikk den ferske sauebonden en advarsel; bjørnen var sannsynligvis like i nærheten.

Det var første sommeren etter at han tok over gården. Gården hadde vært i familien i generasjoner, og Erling var den eneste som kunne ta over. Han la studiene på hylla for å bli bonde.

Men selv om han har vokst opp på gården, ble ikke livet slik han hadde sett for seg.

Stadig flere av nabogårdene rundt har lagt ned. Ingen vil overta. Han er usikker på hvor lenge de vil holde på med sau.

– Da vi slapp ut sauene i vår, så var det jo full galopp på alle lammene. Det er jo artig å se på, rett og slett. Men så er det ikke så artig igjen å vite at de mest sannsynlig havner i kjeften på et rovdyr.

– Nei, det var ikke det jeg tenkte meg da jeg overtok gården. At det skulle bli sånn her, konstaterer Erling.

I tillegg til å være bonde, sitter han i kommunestyret for Senterpartiet. Landbruk er ei viktig næring i en utkantkommune som Grane.

På spisebordet har han lagt fram en bunke papirer, der landbrukssjefen har søkt om å få felle bjørn på vegne av bøndene og reineierne i kommunen.

Erling rister på hodet. Han opplever at det stilles strenge krav til dem som mister dyr, mens svarene fra miljømyndighetene står til stryk. Han viser til to eksempler.

I et av tilfellene fikk kommunen svar fra Klima- og miljødepartementet nesten et år etter at de søkte.

Erling er oppgitt. Vet de hva de svarer på? For i et brev fra Miljødirektoratet til Grane kommune refererte de til en helt annen kommune, nemlig Hattfjelldal, når de begrunna avslaget.

Erling konstaterer at før de får svar på om de får lov til å jakte eller ikke, så er sauen død og rovdyret borte.

Høy terskel for å skyte bjørn

I flere år har Mattilsynet varsla om uakseptabel dyrevelferd i flere områder. I sommer har de sendt ut 19 varsel til Landbruks- og matdepartementet om akutt fare for dyrevelferd her til lands.

Bjørn er det rovdyret som oftest går igjen.

Så hvorfor får de ikke skyte bjørnen straks de gjør skade?

To av områdene som ofte går igjen år etter år, er nettopp kommunene Hattfjelldal og Grane helt sør i Nordland.

I fjor ble over 170 sau tatt av bjørn. Over 1400 sauer har blitt skada og drept av bjørn de ti siste årene. I løpet av denne perioden ble det sendt 42 søknader om å få skyte bjørn her. De fikk ja 21 ganger.

I samme periode har tre bjørner blitt skutt. Den siste for over ni år siden. To av de andre var på våren 2015.

Mye av grunnen til at det er så vanskelig å få ja til å skyte bjørn her, er at Miljødirektoratet har heva terskelen for å skyte bjørn. Nordland har ikke nådd målet om å få minst en binne med et ungekull til å slå seg ned.

Uskyldig til det motsatte er bevist

En annen utfordring flere dyreeiere kjenner på, er å ikke bli trodd. Finn og Ragnhild Engan er bekymra.

Bare dager etter at de hadde sluppet ut 400 sau og lam på beite i Rota i Hamarøy kommune, fant de tre døde lam.

De forteller at det var bittmerker på dem.

De er blant bøndene med flest sau i nord, og som i flere år har hatt store tap. Litt tidligere hadde de fått tilsendt bilder av både ei gaupe og en jerv fra et viltkamera like i nærheten.

De tror det var gaupa som drepte sauene. Men de fikk ikke felle den.

Statsforvalteren i Nordland har tidligere sagt at de må tåle en del tap på beite. Tapene må være vesentlig før de får tillatelse til å felle et freda rovdyr. Den andre årsaken er at det er ikke er bevis for at det er gaupa som har drept alle lammene.

Svært mange av dyrene som blir meldt tapt av bønder og reineiere blir aldri funnet.

Bøndene erfarer at det får mer erstatning dess flere dyr de finner og som blir dokumentert tapt til freda rovdyr.

Men Finn og Ragnhild opplever at det er vanskelig å få godkjent dyrene de finner skada eller døde.

Tidligere fant de to lam på snøen uten hode. Det skal ha vært tydelige jervespor rundt. Men lammene var så oppspist at det var vanskelig å finne ut hva de døde av.

De har ikke bevis for at det var jerven som drepte dem, for den kan jo bare ha kommet forbi og forsynt seg av de døde dyrene.

I Hamarøy opplever de at de ikke kommer til samme konklusjon som myndighetene.

Selv ikke med bilder fra viltkamera som viser at det har vært jerv eller gaupe i nærheten, eller døde dyr med bittmerker.

– Nå har jo vi en tredjedel av sauene på ei øy, og der har vi ikke rovdyr i det hele tatt. Der er tapene 1–2 prosent. I dette beitet hadde vi i fjor et tap på 34 prosent. Forskjellen med og uten rovdyr ser vi veldig tydelig, forklarer Finn.

– Er det egentlig forsvarlig å slippe dem ut her, når det er så mye rovdyr?

– Vi har jo ikke noe valg. Hadde vi hatt dem hjemme på innmarka, så hadde vi gått tom for vinterfôr. Det er jo over 1000-årige tradisjoner på å ha husdyr her, dette følger vi jo opp.

For alternativet er å drive med langt færre sau eller å legge ned.

Statens Naturoppsyn understreker at selv om det er kjent at det er rovdyr i området, så kan de ikke konkludere med at det er de som skada eller drepte dyrene som er funnet.

De må vurdere hver enkelt skade.

Sammenligner ørna med «Luftwaffe»

Tilbake på Børgefjell har Laara og drengen Asbjørn festa den døde kalven til sleden. De mener begge at skadene trolig stammer fra nok et ørneangrep.

Dagen hadde startet så fint. Nå må Laara samle bevis.

Og han må være kjapp for å finne noe. For naturens renovasjonsarbeidere er effektive. I løpet av et noen timer kan alle spor av en liten kalv være borte. Det er det som gjør det så vanskelig å dokumentere alle tapene de har.

For de fleste av dyrene som blir meldt tapt, blir aldri funnet.

I snøen ved siden av ser det ut som spor etter klør, og striper fra noe som har strøket over snøen.

Like ved er det spor av klover. Det er også mange andre spor. Mindre fugl, og poter i snøen. Kanskje en rev? Noen har hatt et festmåltid.

– Ser du noe «Luftwaffe»?

Laara spør Asbjørn, som svarer at han så to ørn som satt godt kamuflert i krattet, mellom lyng og steinur.

Kongeørn har en variert diett, den spiser hare, skogsfugl, rev, reinkalver, lam og åtsel.

Det er den Laara frykter mest om våren. Han sammenligner den med tyskernes bombefly, som under andre verdenskrig kom seilende inn i lufta og nesten ubemerka gikk til angrep, med dødelig kraft.

Han forteller at ørna angriper kalver før de rekker å reagere.

– Det er det folk flest ikke forstår, hva slags skade de faktisk gjør. Våren er den fineste tida vi har i fjellet, men det kan være den tida i året som også er mest psykisk krevende.

Mens han skuer utover fjellet fra skuteren, blir det tid til noen refleksjoner.

Hvor lenge kan de tåle så store tap?

– Det er jo et spørsmål jeg har stilt meg sjøl mange ganger: Hva er tålegrensen, hvor mye kan vi akseptere for å ha ei drift som faktisk kan gå rundt?

Likevel har han håp om at noen skal se at trykket av rovdyr her er for stort og gjøre noe med det.

Ved huset hans i Susendal møter han den lokale rovviltkontakten. Laara påpeker at kalven var i godt hold, det er ingenting som tyder på at den var syk eller svekket på noe slags vis.

Rovviltkontakten snitter skinnet fra kjøttet, for å undersøke om det er bitt, eller spor etter klør.

Men kadaveret er såpass oppspist at det er vanskelig å se hvor skaden har skjedd først.

Dersom de ikke er overbevist om hva som drepte kalven eller hvem, kan de ikke godkjenne kadaveret som skada av freda rovdyr.

Konklusjonen blir ukjent skadeårsak.

Journalist Johan Ante Utsi har et eget øremerke for rein, men har ingen økonomiske gevinster av reindrift.

Miljødirektoratet har ikke svart på NRKs gjentatte forespørsler om intervju til saken.