«I disse tider stoler jeg ikke på noen»

Vi har kjørt til dit Litauen grenser til den russiske regionen Kaliningrad.

På grenseovergangen ved Panemuné går vi halvveis over broen til russisk jord.

Propagandamerket «Z», som brukes for å vise lojalitet til Vladimir Putin og invasjonen i Ukraina, er malt på den første bygningen som vender ut mot Nato-landet Litauen.

– Hvorfor gjør de det? Det er så aggressivt. Jeg får en fryktelig uhyggelig følelse, sier Remiggijus Kelneris til VG.

Han skuer utover elven der landegrensen til Russland går ved stolpen i vannet.

Selv har bonden slitt med droner den siste tiden. Han bruker nemlig det selv for å overvåke de 12.000 målene han forvalter. Men én etter én har han mistet kontroll over dem. Dronene har fløyet av gårde mot russisk side av elven.

– Når jeg sjekker «hjem»-punktet, står det brått «Kaliningrad», forteller Kelneris.

Hackingen har gjort at han har gitt opp dronene sine.

Det er bare tre tiår siden Litauen var under russisk kontroll, minner han om. Derfor har alle familier i denne regionen kjent på kroppen hvordan det er å bli styrt fra Moskva.

– Vi må sette alt inn på å stoppe Russland nå. For hvis ikke, er vi de neste.

Etter at Russland gikk til fullskalainvasjon i Ukraina, mener analytikere nå at Suwalki-korridoren er et sannsynlig presspunkt dersom Russland skal utfordre Nato-alliansen militært.

VG har reist rundt i regionen og besøkt fire litauiske og polske grensebyer.

I høst har Russland og Belarus gjennomført militærøvelsen Zapad-2025, tett på Nato-grensen.

Det har vært hyppige luftromskrenkelser og forsøk på hybridangrep med droner og villedning av migranter.

Landskapet i landene med tilnavnet «Natos østlige skjold» er i ferd med å endre seg i takt med truslene.

I Panemuné er det i høst satt opp såkalte «dragetenner» ved grensestasjonene.

Tanken er at barrierene gir dem noen verdifulle ekstra minutter til å reagere i tilfelle en militær aggresjon. Kontakten med naboene i Kaliningrad, rett på andre siden av broen, er kuttet.

I den litauiske bygda Sangruda, 17 mil sørøst for grensebyen Panemuné, er det frodig, veldig grønt – og beskjedent befolket.

Vi befinner oss i randsonen av Suwałki-korridoren, kjent som «Natos svakeste punkt». Her kan det neppe skade å be til høyere makter. Et «halleluja» høres fra Sangrudas lille kirke, helt ut til hagen til en kvinne i 40-årene.

VG vil snakke med henne om trusselbildet, men kvinnen tror ikke på at VG er de vi sier vi er. Et pass og et journalistkort overbeviser henne ikke:

– Jeg har også masse kort liggende, det kan hvem som helst ha. I disse tider stoler jeg ikke på noen.

Naboen hennes, en vennlig 68 år gammel mann ved navn Alios, sier han er stresset hver dag nå.

– Det kjennes som om verden har delt seg i bolker: EU, USA og Russland. Alle kniver mot hverandre, og vi er enkle mennesker i midten som ikke kan påvirke noe, sier han og rister på hodet.

Et falmet og raknet litauisk flagg vaier i brisen ved en glitrende innsjø.

På det lokale samvirkelaget i Sangruda er det ikke en sjel å se, helt frem til en rød traktor stopper utenfor. To menn nærmest løper inn.

Innbyggerne i den seks mil brede korridoren er skvist mellom den russiske eksklaven Kaliningrad i vest og Belarus i øst. De har Putin på den ene siden og hans allierte LukasjenkoLukasjenkoAljaksandr Lukasjenka har vært Belarus' president siden 1994. Han er blitt sterkt kritisert for sin autoritære lederstil, sin undertrykkelse av politisk opposisjon og frie medier, og manglende respekt for menneskerettigheter. på den andre.

Men i dag er det lørdag ettermiddag i grensebyen, og storpolitikk er ikke fremst i pannebrasken på dem som bor her.

Kollegene Chidronas og Svoinas hopper lystig inn i den gamle traktoren med varene som kickstarter helgen: Plastflasker med øl, vodka og blandevann.

– Bekymret? Hva skal det være godt for, spør de oss.

– Vi er enkle folk. Og som enkle folk i Ukraina må vi bare leve videre. Det er ikke noe vi kan gjøre med trusselen uansett.

De vinker og kjører av gårde mot festen.

I byen Visytis, fem mil lenger vest, patruljerer litauiske grensevakter «hjørnet» hvor grensene til Litauen, Polen og Russland møtes.

VG får sitte på med vaktene langs grensen mot Russland.

Med et ladd automatavåpen ved gasspedalen kjører vi langs tre meter høye piggtrådgjerder.

Litauerne er på hils med de polske grensevaktene. Ikke med de russiske.

Truslene fra Russland er konstante, ifølge Saulius Nekraševicius, nestkommanderende for den litauiske statlige grensevakten.

– De tester oss hele tiden. Trusler i form av droner ser vi hver eneste dag.

Men det som virkelig bekymrer ham, er den hybride aggresjonen, hvor det mest kraftfulle våpenet er å sende migranter mot grensen til Polen, Litauen og Latvia – med en falsk lovnad om at de kan få opphold i EU.

Før migrantstrømmen ble brukt som pressmiddel, var det snakk om færre enn hundre tilfeller av forsøk på ulovlig grensepassering i året. Nå kommer det rundt 40.000.

Nekraševicius kaller det destabilisering.

– Vi kan ikke miste konsentrasjonen på dette punktet. Situasjonen er den samme, kanskje enda mer alvorlig. Dette overbelaster våre styrker og påvirker vår sikkerhet, sier han.

Selv om det er enighet i Nato om hvor viktig det er å ha et godt forsvar langs grensene mot Russland og Belarus, er det noen som kjenner truslene på kroppen langt mer enn andre.

Når mørket faller over skogene i det polske grenseområdet Podlasie, fortsetter patruljene langs gjerdet – stille, rutinemessig.

Her – i det som for mange bare er en anonym strek på kartet – går frontlinjen i den nye, usynlige krigen i Europa.

Å være polsk grensevakt mot Belarus er en helt annen og mer risikofylt jobb enn for noen år tilbake, forteller major Katarzyna Zdanowicz, talsperson for det polske grenseforsvaret i Podlasie.

Derfor har den polske regjeringen vurdert at det var nødvendig med ekstraordinære tiltak. Før var det bare en grensemarkør i skogen mellom landene.

Det robuste metallgjerdet er 182 kilometer langt, 5,5 meter høyt og med tykke spiraler av piggtråd øverst.

Tallet på ulovlige grensepasseringer skjøt i været i 2021 og har holdt seg stabilt høyt siden.

Major Zdanowicz kaller det begynnelsen på en hybrid krig – der mennesker blir brukt som politiske våpen. Hun hevder belarusiske grensevakter hjelper migrantene over til andre siden.

– Dette er ikke vanlig migrasjon, slik vi ser ved Middelhavet. Denne krisen er kunstig skapt.

Før vi reiser fra grensen, kommer en middelaldrende, kortklipt dame syklende i helsesandaler.

Ela slår av en prat med grensevaktene i dag også.

– Stort sett er det rolig her, mener hun og forteller at hennes bestemor var belarusisk.

Ela nikker i retning det kolossale piggtrådgjerdet.

– Jeg trenger ikke dette gjerdet. De er vårt blod, vårt broderfolk.