I den kulturelle beredskapsretorikken ligger det en ikke så liten kime av nasjonalisme

Skal kulturen være en del av totalberedskapen, må vi begynne å snakke om hva dette faktisk innebærer, mener kronikkforfatteren. Bildet: Forsvarssjef Eirik Kristoffersen under en debatt om det norske totalforsvaret. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

I den kulturelle beredskapsretorikken ligger det en ikke så liten kime av nasjonalisme. Dette bør utløse en liten alarm.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

«Kultur og forsvar går hånd i hånd», sa statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet Even Alexander Hagen (Ap) i fjor.

Det er ikke bare Hagen som løfter frem kultur som en viktig del av det norske totalforsvaret. Under Arendalsuka kunne vi høre forsvarssjef Eirik Kristoffersen si følgende: «Hvis man skal vinne en kamp, så er det forsvarsviljen det kommer an på, og den viljen er samfunnets motstandskraft. Det er der kulturen kommer inn som beredskap. Gjennom kultur bygger vi motstandskraft, det er der vi kan utfordre sannhetene. Kultur binder folk sammen. Dette er en viktig del av forsvarsviljen.» 

Da Totalberedskapskommisjonen skulle utrede hvordan Norges samlede ressurser for beredskap bør utnyttes på best mulig måte, var ikke kultur inkludert. Dette ble behørig påpekt. Blant dem som påpekte forglemmelsen, var også et medlem av kommisjonen: direktør Cecilie Daae fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Sammen med professor i samfunnsmedisin Magne Nylenna skrev hun i Dagens Medisin at kultur nå måtte inn i totalforsvaret vårt. 

Kultur er altså blitt en del av beredskapen, en del av totalforsvaret, en del av krigen. Men hvilken kultur er det egentlig som skal inngå i dette totalforsvaret?

Vår norske kultur?

Kulturdirektoratet fremhever kulturarv og kulturinstitusjoner som særlig viktige i sitt høringsinnspill til beredskapsutredningen.

Kulturinstitusjoner er med på å skape tilhørighet, fremme kreativitet, forstå fortid og ivareta hukommelse og identitet, skriver direktoratet.

Kunsthøgskolen i Oslo etterlyser i samme høring en tydeligere integrering av kunstens stabiliserende og bearbeidende rolle i kriser i beredskapsplanverket.

Norges museumsforbund skriver at kulturminner på lang sikt har en viktig funksjon for kvaliteten på folks liv og helse.

Selv om konkretiseringen av hvilken kultur som skal integreres i forsvaret, ikke går så langt, er det tydelige inntrykket at dette er vår kultur, eller kanskje vår norske kultur. Dette bør utløse en liten alarm. 

Hul og tvilsom argumentasjon

Argumentasjonen om at kultur er forsvar, motstandskraft og beredskap, låner delvis legitimitet gjennom å vise til reelle kriger og konflikter. Og særlig med et bekymret nikk mot den katastrofale krigen i Ukraina. Det er en hul og tvilsom argumentasjon.

Den er hul fordi den kan gi inntrykk av at de store lidelsene i et krigsherjet land på en eller annen måte skal bidra til å argumentere for at kulturbudsjettene må økes.

Den er tvilsom fordi bred erfaring, for eksempel fra nettopp Ukraina, tyder på at kulturens mangfold ofte blir mindre i krig og konflikt.

Det er den patriotiske, nasjonale og identitetsbyggende kulturen som blir viktig. For å snu det litt rundt og bruke enda litt større ord: Hvis det er slik at kultur har den sammenbindende, grenseoverskridende og humanistiske kraften som man gjerne antar at den kan ha, er det ikke slik at man i krig og konflikt bør arbeide for en mer og ikke en mindre mangfoldig kultur?

I den kulturelle beredskapsretorikken ligger det en ikke så liten kime av nasjonalisme og det motsatte av det mangfoldet som norsk kulturpolitikk med god grunn har vært opptatt av over mange år. I denne politikken er det mye omtalte armlengdes-avstand-prinsippet et fundament, og kanskje bør det også være en armlengdes avstand mellom forsvaret og kultursektoren. 

Mangfoldet bør ikke reduseres

Forsvarets relativt uimotståelige motto er «For alt vi har, og alt vi er». Det passer som hånd i hanske sammen med en kultursektor som har oppdaget beredskapen, og som stadig siterer den britiske statsministeren Winston Churchills replikk «then what are we fighting for?» som respons på forslag til kutt i kulturbudsjettene (som han visstnok aldri har sagt).

Samtidig er det jo slik at vi har ganske mye forskjellig, og vi er ganske mangfoldige. Denne forskjelligheten og dette mangfoldet bør ikke reduseres av en legitimeringsivrig sektor som ser beredskapen som den nye bærekraften, som et trylleord som endelig plasserer kulturen ved kapteinens (og generalens) bord. 

Skal kulturen være en del av totalberedskapen, må vi begynne å snakke med innestemme om hva dette faktisk innebærer, og om hvilke deler av kulturen vi eventuelt ønsker at skal fylle dette formålet.