Hvordan skaper vi robuste barn?

DEBATT: Kanskje er ikke problemet at ungdom tåler mindre motvind. Kanskje er problemet at motvinden har økt. Jeg tror Leif Tore Lindø er inne på noe.

Det er kanskje akkurat denne erfaringen mange mennesker mangler i dag. Erfaringen av at vi kan bli sett på vårt dårligste og likevel høre til. Foto: Shutterstock

Og jeg undres over kommentarfeltene i disse sakene. For her synes ikke bare ungdomskulturen, men også voksenkulturen å ha blitt hardere. Det er kanskje ikke en dobbelthet vi ser, men en selvforsterkende sirkel. Mens mange voksne sukker over «dagens ungdom», er det slående hvor raskt det samme ordskiftet kan tippe over i bastante formeninger, oppskrifter på, formaninger om. At det i offentlig kommentarfelt deles ut dom.

Hard nok til å tåle kulde?

Unger trenger å bli mer robuste. Tja, hvis robusthet bare betyr å bli hard nok til å tåle kulde, avvisning og ydmykelse, da er det kanskje ikke den typen robusthet vi egentlig lengter etter.

Jeg tror ikke barn først og fremst trenger å oppdras til å tåle mer brutalitet. Jeg tror de trenger å oppdras til å være gode med hverandre, og til å erfare seg selv som gode. Opp-dra. Dra noe opp i mennesket. Og skal vi ha noe å oppdra til, må vi nødvendigvis heve standarden for vårt eget liv.

For det finnes nemlig en annen type styrke enn den harde. Følg med nå:

Tenk deg et barn som gjør noe slemt mot et annet barn. Dytter noen i skolegården. Den andre begynner å gråte og sier «du er dum». Og barnet som dyttet blir stående igjen litt rådvill, litt overrasket, for han mente det kanskje ikke sånn. Ingen hjelper ham med å reparere. Ingen hjelper ham tilbake til seg selv. Han blir bare stående alene med følelsen av å være slem.

Det gjør noe med et menneske.

Skam som ikke får en vei ut, gjør oss ikke nødvendigvis bedre. Noen ganger gjør den oss hardere. Vi bygger små fort inni oss for å slippe å kjenne på det vonde. Vi rettferdiggjør, skyver unna, blir tøffere i kantene.

Gjøre dumt uten å være dum

Men, tenk om denne samme gutten kom hjem og ble møtt av et menneske som lyttet. Som hjalp ham med å forstå at det går an å gjøre noe dumt uten å være dum. Som spurte om han hadde sagt unnskyld. Som hjalp ham med å reparere.

Og så går de sammen bort, banker på døren til den andre, og gutten får si:

«Unnskyld. Eg meinte ikkje å dytte deg så hardt.»

Og den andre sier:

«Det går greit.»

1000 kilo av skuldrene.

Det er noe dypt menneskelig i det der. Noe som bygger mennesker innenfra.

Å be om tilgivelse er ikke å miste noe. Det er ikke å gjøre seg liten. Det er å rette seg opp og eie hele seg selv. Å erkjenne at «jeg gjorde noe galt», uten å gå i stykker av det. Det er å bli dratt opp, det er å oppdra.

Og det er kanskje akkurat denne erfaringen mange mennesker mangler i dag. Erfaringen av at vi kan bli sett på vårt dårligste og likevel høre til. At vi kan ta ansvar uten å bli knust av skam.

Robuste gjennom kjærlighet

En som har blitt tilgitt, har lettere for å tilgi.

Kanskje er det sånne erfaringer som bygger robuste mennesker. Ikke gjennom forherding, men gjennom kjærlighet, ansvar og forsoning. Gjennom erfaringen av at feil ikke trenger å være enden på relasjonen, verken til seg selv eller andre. Barn lærer ikke bare hvordan de skal behandle andre. De lærer hva et menneske er verdt når det feiler. Og kanskje er det nettopp det vi må pøse på med nå.

Pøsa på med erfaringer av at det går an å gjøre feil. Pøsa på med tilgivelse. Pøsa på med varme.

En god setning om livet er at vi forventer som voksne den kjærligheten vi erfarte som barn. Bare å pøsa på.