Hvordan ordet «fascisme» bidrar til å forstå Russlands krig

Stadig flere fremtredende eksperter på Sentral- og Øst-Europa beskriver nå Vladimir Putins (bildet) Russland som fascistisk, skriver kronikkforfatteren. Foto: Alexander Shcherbak, Reuters/NTB

I Ukraina har begrepet siden 2014 uttrykt folkets sjokk og dype sorg over Kremls morbide kynisme.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Bruken av fascismebegrepet i forbindelse med den nåværende russiske statens handlinger har minst tre dimensjoner.

For det første er det en historisk sammenligning. Denne brukes til å hjelpe folk å tolke dagens hendelser ved å knytte dem til kjente utviklingstrekk fra den nære fortiden.

For det andre er det en måte for millioner av ukrainere å uttrykke sine opplevelser på. Kyiv bruker begrepet blant annet for å vekke internasjonal sympati for ofrene for russisk masseterror i Ukraina.

For det tredje brukes «fascisme» som et fagbegrep for å kunne analysere, sammenligne og forstå likheter og forskjeller mellom historisk fascisme og dagens putinisme.

Fascismen som historisk analogi

De fleste offentlige karakteristikker av Vladimir Putins regime som fascistisk fyller funksjonen som en diakron analogi eller metaforisk klassifisering for bedre å forstå dagens utvikling i Russland og de okkuperte områdene.

Den historiske sammenligningen og verbale visualiseringen av et aktuelt fenomen med hendelser og bilder fra fortiden bidrar til å gjenkjenne viktige kjennetegn og utfordringer i dagens Russland.

Ved å kalle Putins regime fascistisk illustrerer man for allmennheten hva som skjer i Russland og de russiskokkuperte områdene i Ukraina.

Sammenligningen er berettiget. Det er mange paralleller mellom den innenriks- og utenrikspolitiske retorikken og handlingene til Putins Russland på den ene siden og Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland på den andre.

Ved utgangen av 2024 har en rekke politiske, sosiale, ideologiske og institusjonelle likheter samlet seg opp. De spenner fra det russiske regimets stadig mer diktatoriske og til dels totalitære trekk til de revansjistiske og stadig mer folkemorderiske trekkene ved Kremls opptreden utad.

Den innflytelsesrike amerikanske historikeren Timothy D. Snyder har også påpekt dette: Russlands offisielle historiske minne og politiske ikonografi i kodet form er blitt pro-fascistisk.

I 2018 trakk Snyder for eksempel frem en høyreintellektuell fra den russiske emigrasjonen i mellom- og etterkrigstiden som er blitt moderne under Putin: Mussolini- og Hitler-beundreren Ivan Iljin (1883-1954). I sine betraktninger om et postkommunistisk, diktatorisk og nasjonalistisk Russland ga Iljin, med Snyders ord, «en metafysisk og moralsk begrunnelse for politisk totalitarisme, som han uttrykte i praktiske skisser for en fascistisk stat».

I dag er ideene hans blitt gjenopplivet og hyllet av Vladimir Putin.

I 2018 la den russiske statsviteren Anton Barbashin til: «Ivan Iljin siteres og nevnes ikke bare av Russlands president, men også av [daværende] statsminister [Dmitrij] Medvedev, utenriksminister Lavrov, flere av Russlands guvernører, patriarken [i den russisk-ortodokse kirken] Kirill, ulike ledere av [regjeringspartiet] Det forente Russland og mange andre.»

I slutten av september 2022 avsluttet Putin sin tale i anledning Russlands offisielle (ulovlige) annektering av de ukrainske oblastene Donetsk, Luhansk, Zaporizjzja og Kherson med følgende sitat fra Iljin: «Hvis jeg [Iljin] anser Russland som mitt moderland, betyr det at jeg elsker, reflekterer og tenker, synger og snakker på russisk; at jeg tror på det russiske folkets åndelige styrke. Dets ånd er min ånd; dets skjebne er min skjebne; dets lidelse er min sorg; dets blomstring er min glede.»

Dagens russiske innenriks- og utenrikspolitikk har en rekke likhetstrekk med det fascistiske Italias og Nazi-Tysklands. Derfor har bruken av fascismebegrepet for å forklare og metaforisk karakterisere Putins regime en opplysende funksjon for politiske debatter i massemedier, sivilsamfunn, folkeopplysning og det offentlige ordskiftet.

I lys av Putins og hans omgivelsers demonstrative referanser til historisk russisk proto- eller pro-fascisme, for eksempel Iljins ideer, synes det nyttig å snakke om russisk fascisme i dag.

Fascisme som en levd erfaring

Når eksterne kommentatorer bruker begrepet «fascisme» om Putins regime, er det for å gi publikum utenfor Russland og Ukraina et inntrykk av dagens russiske innenriks- og utenrikspolitikk. Den ukrainske bruken av begrepet «fascisme» og neologismen «ruscism» (rashizm) – en kombinasjon av «Russland» og «fascisme» – er derimot først og fremst en ekspressiv handling.

I Ukraina har betegnelsen «fascistisk» siden 2014 vært et uttrykk for det kollektive sjokket, den dype sorgen og den fortsatte fortvilelsen over Kremls morbide kynisme overfor vanlige ukrainere – særlig under de siste 1000 dagene med krig.

«Fascisme» og «ruscisme» brukes også av den ukrainske regjeringen og det ukrainske samfunnet som kamprop. Det gjør de for å mobilisere innenlandsk og utenlandsk støtte til motstanden mot den russiske aggresjonen. Disse begrepene er ment å gjøre omverdenen oppmerksom på de alvorlige implikasjonene Russlands utryddelseskrig har for Ukraina.

Adjektivene «fascistisk» og «ruskistisk» indikerer at Russlands militære ekspansjon ikke bare handler om å erobre ukrainsk territorium.

Russlands revansjistiske eventyr, særlig siden 2022, har som mål å ødelegge Ukraina som en selvstendig nasjonalstat og et kulturelt fellesskap adskilt fra Russland. Den russiske regjeringens ord og handlinger er i stor grad sammenfallende i så måte.

Allerede før 24. februar 2022 indikerte uttalelser fra russiske myndighetspersoner, parlamentarikere og propagandister følgende: Russlands intensjoner med hensyn til Ukraina gikk ut over en ren omtegning av statsgrensene, gjenopprettelse av regionalt hegemoni og forsvar mot vestliggjøringen av Øst-Europa. Senest siden 2014 har Moskva hensynsløst undertrykt ukrainsk nasjonal identitet, kultur og følelser.

Det ville være å gå for langt å sidestille russisk ukrainofobi med nazistenes biologiske og eliminasjonistiske antisemittisme. Moskvas irredentistiskeirredentistiskeIrredentisme er politikk der man ønsker å gjenerobre eller gjenopprette et land forhenværende territorier eller besittelser, ved at områder som nå ligger i et naboland, innlemmes. krig har «bare» som mål å ødelegge den ukrainske nasjonen som en selvbevisst statsdannelse og et uavhengig sivilsamfunn.

Kreml har ikke som mål fysisk å utslette alle ukrainere, slik nazistene forsøkte med jødene. Likevel går den russiske agendaen lenger enn «bare» fordrivelse, trakassering, deportasjon, omskolering og hjernevasking av ukrainske innbyggere.

Den omfatter også ekspropriasjon, terrorisering, fengsling, tortur og drap på de ukrainerne (samt enkelte russere) som i ord og/eller handling motsetter seg Russlands militære ekspansjon, politiske terrorvelde og kulturelle dominans i Ukraina.

Det er derfor ikke overraskende at mange ukrainere, så vel som enkelte russiske observatører, spontant beskriver Russlands folkemorderiske adferd som «fascistisk».

Millioner av ukrainere som ble igjen i Ukraina i 2022 eller vendte hjem etter å ha flyktet fra utlandet, opplever Moskvas ondskap på nært hold i form av ukentlige luftangrep over hele landet.

Mange av de russiske missil-, bombe- og droneangrepene i Ukrainas innland er ikke rettet mot militære objekter eller våpenfabrikker. I stedet rettes de bevisst mot sivile bygninger uten direkte tilknytning til Ukrainas forsvar, inkludert bolighus, supermarkeder, sykehus og utdanningsinstitusjoner.

Fascisme som vitenskapelig begrep

Stadig flere fremtredende eksperter på Sentral- og Øst-Europa beskriver nå Putins Russland som fascistisk.

Mange komparative historikere og statsvitere unngår derimot å bruke fascismebegrepet for å kategorisere putinismen. Dette har å gjøre med de snevre definisjonene av generisk fascisme som mange av disse akademikerne bruker. Ifølge dem er det som skiller fascister fra andre høyreradikale, deres mål om politisk, sosial, kulturell og antropologisk gjenfødelse.

Fascister refererer ofte til en antatt gullalder i nasjonens fjerne historie og bruker ideer og symboler fra denne mytologiserte fortiden. De søker imidlertid ikke å bevare eller gjenopprette en forgangen tid, men å skape et nytt nasjonalt fellesskap.

Fascister er høyreekstreme, men de er revolusjonære snarere enn ultrakonservative eller reaksjonære.

I dag vil mange komparatister være forsiktige med å bruke begrepet fascisme om putinismen, siden den søker å gjenopprette tsar- og sovjetimperiene snarere enn å skape en helt ny russisk stat og et nytt folk.

Derimot kan Russlands politikk i de okkuperte ukrainske områdene karakteriseres som kvasifascistisk.

Den russiske staten fører en hensynsløs russifiseringskampanje i de okkuperte delene av Ukraina gjennom målrettet terror, tvungen omskolering og materielle incentiver. Den har som mål å oppnå en dyptgripende sosiokulturell transformasjon av disse områdene.

En slik irredentistisk, koloniserende og homogeniserende politikk regnes ikke som fascistisk i komparativ imperialismeforskning. Likevel er virkemidlene Kreml bruker for å gjennomføre sin politikk i Ukraina, og resultatene de søker å oppnå, på noen måter lik fascistiske innenlandske revolusjoner, som de som fant sted eller ble forsøkt gjennomført i Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland.

Moskvas okkupasjonspolitikk i Ukraina handler om å reversere den russiske sivilisasjonens splittelse, angivelig forårsaket av utenlandsk innflytelse. Det kan ses på som et forsøk på å skape et nyfødt «Lille Russland».

Kremls mål er å skape en lokal politisk, sosial, kulturell og antropologisk revolusjon i de russiskannekterte områdene i Ukraina.

Homogeniseringskampanjer har vært vanlige i historien og er ikke eksklusive for fascismen. Likevel har russifiseringspolitikken i Ukraina likhetstrekk med klassisk fascistisk innenriks- og okkupasjonspolitikk. Slik kan Moskvas transformative mål for Russlands ukrainske «brødre» betraktes som kvasifascistiske.

Konklusjonene

Utviklingen i Russland er fortsatt langt fra fascisme i den forstand at Putin og hans følge ikke er innenriksrevolusjonære, men snarere representanter for det gamle regimet fra før 1991.

De søker å gjenopprette den tsaristiske og sovjetiske ordenen så langt det er mulig, snarere enn å skape et helt nytt imperium.

Putin ligner mindre på en russisk Hitler og mer på den tyske rikspresidenten Paul von Hindenburg, som i sin tid ga Hitler makten ved å utnevne ham til rikskansler 30. januar 1933.

På den annen side er Ukraina i russisk imperialistisk nasjonalisme ikke et fremmed land, men det vestlige grenseområdet til Stor-Russland.

De fleste ikke-russiske observatører forstår Kremls Ukraina-politikk som et uttrykk for Moskvas utenrikspolitiske prioriteringer. Samtidig vil mange russere betrakte den som et internt russisk anliggende. Moskvas aggressivitet overfor ukrainerne har mye å gjøre med mange russeres antagelse om at dette er et familieanliggende der internasjonale rettsregler og humanitære konvensjoner ikke gjelder.

Dr. Andreas Umland er analytiker ved Stockholms centrum för Östeuropastudier (SCEEUS) ved Utrikespolitiska Institutet (UI).